Keep calm and negotiate - med EU og Norge!

Storbritannias EU-forhandlinger avsluttes oktober 2018. 

Det sa Europakommisjonens sjefsforhandler Michel Barnier på en pressekonferanse i Brussel i dag.


 

Skal jeg snakke engelsk eller fransk? − fleipet franskmannen og begynte for høflighets skyld på engelsk før han skiftet frem og tilbake underveis. 

Etter å ha besøkt atten regjeringssjefer i EUs 28 medlemsland, og holdt sonderinger med Europaparlamentet, er EU klar for å starte forhandlingene med britene. Den store bomben i Brussel i dag var at EU-institusjonene og medlemslandene står samlet i forståelsen av at Artikkel 50 begynner når EU er klar og skal inkludere forhandlinger om britenes nye partnerskap, og ikke minst godkjenning av forhandlingsresultatet av EU og Storbritannia. Tid til godkjenning i Det europeiske råd og i Europaparlamentet vil ta minimum seks måneder innen den endelige sluttdatoen 1. april 2019. Det kan bli en April fools day av dimensjoner. 

I praksis betyr det  at forhandlingene må ferdigstilles innen oktober 2018, dersom statsminister Theresa May holder sitt løfte og trekker i Artikkel 50-snoren i løpet av mars 2017. 

Lyn i Downing Street

Det krystallklare signalet fra den tidligere indre markeds-kommissæren Michel Barnier, vil slå ned som et lyn fra klar himmel i Downing Street  nr 10, som har trodd de selv kunne bestemme tidspunktet. The quicker the better - sa Barnier, som ikke la skjul på at EU-landene ønsker å komme i gang så raskt som overhodet mulig for å unngå unødvendig usikkerhet. EU-landene vil ha en rask prosess slik at de ikke tar unødvendig oppmerksomheten fra de viktige oppgavene som å bygge et nytt forsvarssamarbeide, energiunion, digitalmarked og et europeisk kapitalmarked. 

Kommisjonens sjefsforhandler gjentok beskjeden om at ingen forhandlinger vil begynne før britene notifiserer Artikkel 50, og at alle medlemslandene står bak denne holdningen. 

Barnier understreket også at EU-samarbeidet går ut på fordeler og plikter, og at deltakelse i EUs indre marked er ensbetydende med de fire friheter for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. 

Britisk-norsk handelsavtale?

Den 14. desember inviterer den britiske ambassaden i Oslo norsk næringsliv til en uformell diskusjon om hvilke utfordringer britenes fratreden fra EU kan bety. 

Da vil også det britiske handelsdepartementet forklare hvorfor de lanserer en dialog med Norge om handelspolitikk. En norsk handelsavtale med britene kan by på store muligheter, men også utfordringer for næringsområder som i dag er lukket eller mangler markedsadgang i EU, som landbruk og sjømat. 

For sjømatnæringen er dette en stor mulighet til å få redusert tollsatser på bearbeidete fiskeprodukter. Det vil bety åpning av Europas tredje største marked med sekstifire millioner innbyggere. Landbruket, derimot,  vil måtte kjempe for å beholde samme handelsregime som Norge i dag nyter godt av overfor EU med høye tollmurer. 



 

 

 

 

 

Trumps verste: Innføre toll mot Kina!

Donald Trump er USAs neste president. Det er ikke til å tro. Hvor skal vi begynne?
Hvor mye skade kan han gjøre? For USA, verden og oss? Her er syv punkter.



 

1. Sikkerhet: Det verste Trump kan gjøre er å bryte avtalen med Iran om ikke å utvikle atomvåpen. Gjør han det kan det føre til store spenninger i Midtøsten. Bryter han med Iran-avtalen vil han kunne gjeninnføre økonomiske sanksjoner,  og straffe europeiske selskaper som handler med Iran.

2. Handel: Trump vil trekke USA ut av Verdens handelsorganisasjon og innføre høye tollsatser, opptil 45 prosent,  på import av varer fra Kina. USA er verdens mest kjøpekraftige marked og Kinas økonomi vil da få et skudd for baugen. Synker den økonomiske veksten får det store konsekvenser for europeisk og særlig norsk økonomi fordi Kina vil kjøpe færre råvarer. Oljeprisen vil falle ytterligere.

Trumps rådgivere vil nok minne ham på den sterke inflasjonen som fulgte etter at President Nixon innførte tollsatser i 1971. Det svekket amerikansk økonomi og bragte Reagan til makten.

3. Nato: Europa har nytt godt av amerikansk beskyttelse helt siden D-dagen i 1944 og særlig etter opprettelsen av Nato i 1949. Det har kostet amerikanske skattebetalere enormt, penger de kunne ha brukt på å finansiere egen velferd. Trump har uttalt at USA betaler  over sytti  prosent av utgiftene for europeisk forsvar, mens i realiteten ligger det nede mot et par og tjue, som er klart mest av alle medlemmene.  Nato-paraplyen fungerte økonomisk så lenge de andre Natolandene kjøpte amerikanske varer og amerikanske dollar var knyttet til gull og fungerte som verdens valuta. Den ordningen avviklet Nixon i 1971, og siden den gangen har amerikansk økonomisk dominans svekket seg. Nå vil EU-samarbeidet ta større grep om forsvars og sikkerhetspolitikk. Det vil måtte få konsekvenser for norsk forsvarspolitikk.  

4. Klima: President Obama ratifiserte FNs klimaavtale fra Paris i 2015 ved en «executive order», som vil si han gikk utenom Kongressen. FNs klimaavtale har allerede trådt i kraft, som vil si at det vil ta flere år å forhandle seg ut av avtalen. Antakelig mer enn fire år. Men når Trump har flertall i begge hus i Kongressen, kan han rett og slett bare overse avtalen. President Obama inngikk også en avtale med Kinas president Xi om utvikling av klimateknologi. Denne vil nok ikke Trump røre, men den gir Kina et viktig forhandlingskort dersom Trump gjør alvor av å innføre tollsatser.

5. Skatt: Trump har lovet å senke skattesatsen for amerikanske selskaper fra 35-40 prosent til 15 prosent. Det kan få store konsekvenser for store selskaper som Google og Apple som i dag ikke fører inntekter fra omsetning utenfor USA tilbake. Senker han skattene så dramatisk vil det bli vanskelig å leve opp til loven om å begrense budsjettunderskuddet. Men igjen, med republikansk flertall i Kongressen har han stor fleksibilitet. Britene tenker på det samme, og flere baltiske land har allerede innført en lav flat skatt. Det kan presse norske bedriftsskatten nedover.

6. Europa og Norge: EU-samarbeidet vil bli langt viktigere i en Trumps verden. Spesielt vil EUs samarbeid med Kina få stor betydning på godt og på vondt. Da USA innførte importrestriksjoner på kinesisk stål dumpet kineserne stål på det europeiske markedet. EU svarte med mottiltak noe som gikk ut over norske eksportører. Slik kan man se på andre områder som aluminium som er viktig for norske hjørnestensbedrifter som Norsk Hydro.

7. Men Trumps kinavrede kan bidra til at EU og Kina kommer sammen og inngår et nærmere samarbeide. Det kan sette fart i handelsavtalen mellom EU og Kina, til gode for europeisk økonomi. Vårt dårlige forhold til Kina pga Nobels fredspris til Liu Xiaobo, vil få enda større betydning. Hittil har vi ikke lidd av kinesisk boikott av norsk laks og politisk dialog. Det vil kunne endre seg i Trumps nye verden.

 

 

 

Brexit: Norges historiske sjanse

Theresa Mays tale til det konservative Tory-partiet den 2. oktober vitnet om en 'hard Brexit' fordi kravene hun stilte til britisk uavhengighet ikke er forenelig med deltakelse i EUs indre marked. Talen vekket sterke reaksjoner i Skotland og Nord-Irland. Skottene frykter økonomiske negative økonomiske konsekvener og Nord-Irland frykter for den skjøre fredsavtalen. Verdien på det britsiske pundet er nå rekordlav og British Bankers' Association meldte nylig at banker forbreder seg på å forlate London. Presset på statsminister Theresa May øker for å komme med klare signaler som kan holde Storbritannia samlet og roe markedene. En justert EØS-modell kan være forenelig med Mays krav om nasjonal kontroll på innvandring, frihet fra EU-domstolens avgjørelser og mulighet til å inngå egne handelsavtaler. Norge, som EØS-land og nær alliert av Storbritannia, bør tilby en meklerrolle mellom Brussel og London.



Innstramming i fri flyt av arbeidskraft

På toppmøtet i Bratislava den 9. september vendte EU-landene kategorisk ryggen til britenes krav om unntak fra fri flyt av arbeidskraft. Den vedvarende flyktingekatastrofen og økende oppslutning for populistiske partier kan sørge for politisk støtte fra toneangivende EU-land om å stramme inn ordningen. Det gjelder bl.a i Frankrike hvor de to ledende franske konservative presidentkandidatene Alain Juppé og Nicolas Sarkozy begge har tatt til orde for å reformere Schengen-avtalen og holde årlige avstemninger i nasjonalforsamlingen om antall innvandrere. Blir Marine Le Pen slått på målstreken i det franske presidentvalget i mai 2017 er en innsramming av immigrasjon og arbeidsinnvandring helt nødvendig for å holde henne unna presidentembetet ved neste korsvei. Justering av trygdeutbetalinger i henhold til prisnivået i mottakerlandet er allerede foreslått av Europaparlamentets Brexit-ansvarlige, Guy Verhofstad. Slik er støtte til Mays krav om å kontrollere innvandring  fra EUs egne rekker er ikke usannsynlig.

Domstolen

Rettslig likebehandling i EU- og EFTA-landene er bærebjelken i EØS. For EU-landene har EUs lovgivning forrang over nasjonale lover og EU-domstolens avgjørelser får direkte anvendelse. EFTA-landene, derimot, har beholt, dog teoretisk,  juridisk suverenitet med reservasjonsrett som ikke gis EU-landene. EFTA-domstolen er derfor ikke på langt nær like inngripende som EUs. De fleste domsavsigelser er rådgivende, selv om de i praksis gir EFTA-landene lite valg annet enn å respektere domstolens avsigelser. Forskjellige juridisk krav til EU- og EFTA-landene gjør at Theresa Mays kan ha sine ord om juridisk suvrenitet i behold.

Egen kommissær

EØS-avtalens demokratiske underskuddet ligger i EFTA-landene forpliktes til å innføre EUs lovgivning uten å delta i EUs beslutningsorgan. Da Jacques Delors lanserte EØS-avtalen i januar 1989, lå det i kortene at EFTA-landene skulle ta del i EUs beslutningsorgan på områder avtalen dekket. Forslaget ble forkastet av både Europaparlamentet og EF-domstolen.

Et kompromiss mellom EU og Storbritannia vil være å hente frem Jacques Delors' visjon og gi EFTA-landene større innflytelse og deltakelse i EUs egen utredningsprosess, uten å gi adgang til EUs ministerråd og Europaparlamentet. Det vil gi EFTA-landene egne kommissærer på områder innenfor Det indre markedet. Det demokratiske underskuddet reduseres, uten å undergrave EU-landenes suverene beslutningsprosess.

Handelsavtaler

EØS-avtalen er ingen tollunion. Storbritannia står derfor fritt, akkurat som Norge og de andre EFTA-landene, til å inngå handelsavtaler med andre land.

Nærmest gratis

EØS er også betraktelig rimeligere enn EU-medlemsskap. Ingen EFTA-land betaler ett eneste øre inn i EUs budsjett. De betaler kun til økonomisk og sosial utjevning i Sentral- og Øst-Europa foruten til programsamarbeid som Horizon2020. Norge betaler i dag i underkant av tre miliarder kroner i året til de fattigste landene i EU. Sveriges EU-kontingent er på over tretti miliarder. Svenskene får mye tilbake, men som nettobidragsyter betaler de totalt sett  langt mer enn Norge. Britene vil komme adskillig billligere unna med EØS.

Norsk meglerrolle

Som EØS-land og med nære bånd til Storbritannia har Regjeringen unik innsikt og forståelse for både Storbritannias og EUs krav. Derfor bør den tilby en meklerrolle mellom London og Brussel og snu det uheldige inntrykket om at Norge ikke ønsket Storbritannia velkommen i EØS. Det kan sørge for at britene loses inn i EFTA og ikke lager sin egen bilaterale EØS-modell som vil gjøre vår egen avtale enda mer perifer. Med britene ved Norges side vil EØS-institusjonene og den politiske dialogen mellom EU- og EFTA-landene kunne få et reelt innhold til stor fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

Den norske regjeringen har en historisk sjanse. Det vil være i våre egne og Europas interesser at vi manner oss opp og griper den. 

Erna: Ring Theresa og Angela!


 

Igjen har våre europeiske naboer satt agendaen for et nytt og vidtrekkende samarbeid. I et historisk perspektiv er konklusjonene fra det uformelle EU-toppmøte i Bratislava av samme kaliber som forslaget til kull- og stålunionen fra 1950. Denne gangen skal EU-landene lansere felles militært forsvar.

Sikkert sent, vil mange si, etter å ha sett seg rundt:

  • Fra øst trues Europa av Putins ambisjoner om å gjenvinne det gamle sovjet-herredømme: Okkupasjon av deler av Georgia, sponsing av separatistbevegelse i Øst-Ukraina og annektering av Krimhalvøya. Putin sleper føttene i Syriakonflikten, vel viden om at flyktningerstrømmen slår sprekker i EU-samarbeidet.
  • I sør-øst bruker landene i Midtøsten inntektene fra salg av olje og gass til Europa til å finansiere bygging av moskeer. Der lønner de imamer som sprer radikalisering og hat mot vestlige verdier og rettigheter, som munner ut i terror og redsel.
  • I sør makter ikke det afrikanske kontinent å bygge samfunnsstrukturer for økonomisk vekst og økt levestandard. Konfliktene og kaoset i Irak, Somalia og Libya reduserer ikke antallet desperate forsøk på å nå Europa i den nærmeste fremtid.
  • I vest truer presidentkandidat Donald Trump med å redusere økonomiske bidrag til Nato og snu amerikansk lederskap innen internasjonale handel. Forrige gang USA stoppet import av kinesisk stål vendte kineserne seg til Europa som måtte innføre handelsblokkade med store konsekvenser for norske eksportører.

I dette bildet er det ikke oppsiktsvekkende at EU-landene, tross etter å ha mistet sitt tredje største medlem, ikke ser noe annet valg enn å gå videre. Som Churchill sa: If you are going through hell, keep going! 

Grensekontrollene mot tredjeland skal styrkes. Flyktninger skal få Schengenpass. Etteretningstjenestene må bli flinkere til å utveksle informasjon. Energiunionen skal sørge for selvforsyning av karbonfri energi. Digital- og kapitalunionen må til for å skape nye arbeidsplasser.  Og nå altså en forsvarsunion: Felles kommandostruktur skal opprettes, i nært samarbeid med Nato. Forsvarssamarbeidet vil gi sårt tiltrengt rom for rasjonalisering og kostnadsbesparelser. Og ikke minst: Et nytt fond skal opprettes for å fremme F&U i europeisk forsvarsindustri. 

I 1952 mente den norske regjeringen at kull- og stålunionen aldri ville kunne realiseres. Tre år senere konkluderte en regjeringsoppnevnt studie at det ikke var noe for Norge. Vår økonomi var for sårbar og vi befant oss for langt unna til å kunne konkurrere på kontinentet.

I dag er vi Europas rikeste land og et museklikk unna våre naboer. Men norsk økonomi og forsvar står overfor viktige omstillinger. Innholdet i Bratislavaprosessen kan være en viktig drahjelp på mange fronter.

I regjeringskvartalet og på 7. -juniplassen har man kunnet høre en knappenål falle etter kunngjøringen i Bratislava. Akersgaten og Marienlyst har ikke  turt å  utfordre sentrale politikere om hva det kan bety for Norge.

Her er mitt råd: Erna Solberg bør snarest invitere på jentetur med Theresa May og Angela Merkel. I peisestua på Høvringen Høyfjellshotell kan de sitte i ro og fred å planlegge et europeisk toppmøte. Der kan de legge frem forslag til et nytt britisk-inkludert EØS og et europeisk forsvarssamarbeid. Det er ingen tid å miste. 

Britenes varsko setter EU på prøve!


 

Resultatet av den britiske folkeavstemningen er et hardt skudd for baugen for alle som er opptatt av internasjonalt samarbeid og europeisk integrasjon. Britenes nei er et klart varsko til EU-landene og institusjonene i Brussel om at samarbeidet må endres.

Selvransakelse

«Det du ikke dør av gjør deg sterkere» sa EU-president Donald Tusk i morgentimene i Brussel i dag. Gjennom EUs historie har samarbeidet vist evnen til å reise kjerringa og komme seg gjennom kriser − men skal de overkomme denne må det sterkere skyts til. Først må EUs ledere stoppe opp, sette seg ned og erkjenne: Hvordan har vi kommet hit? Går det an å gjenvinne folks tillit? Hvordan skal folk settes i stand til å forstå hvordan EU-samarbeidet fungerer, og sist men ikke minst, hvordan samarbeidet kan endres. I den forstand vil Brexit føre til en selvransakelse EU aldri har sett maken til.

Juncker må gå

Etter Tusks uttalelse i morges ble det forferdelig stille. Tyske forbundskansler Merkel har invitert sin franske og italienske kollega til et eget møte i forkant av det ekstraordinære toppmøtet. Spørsmålet er hvor ambisiøse de vil være om EUs fremtid? Eller om de heller vil avvente utfallet av diskusjonen med sine andre  kollegaer på toppmøtet. Uansett;  den svært lite synlige kommisjonspresident Jean-Claude Juncker vil bli satt under press. Hans avgang vil ikke komme overraskende.

Slutten på det indre marked?

Mange mener det er EUs indre marked som har irritert og provosert et England som en gang hadde verdens herredømme. EUs direktiv for utslipp fra energi- og industriproduksjon er et godt eksempel. Direktivet har tvunget britiske kullkraftverk og tungindustri til å investere millioner av pund i kostbare renseteknologi. Noen har måttet legges ned. Slikt irriterer. Resten av Europa og Norges får et problem om britene ditcher EUs strenge miljølovgivning. Da vil det igjen blåse svovelutslipp over Nordsjøen og gi sur nedbør i norsk natur.

Finansmarkedene i London kan kaste hele EUs stramme reguleringspakke på båten og innføre de gamle liberale tilstandene fra før finanskrisen herjet. Retur av offshore banking og skatteparadiser vil sannsynligvis være den eneste mulighet for å bevare Londons status som Europas finanssenter. I Frankfurt har boligprisen allerede økt betraktelig den siste uken. 

Mer EU, men  på færre områder

Inntrykkene fra de siste runder med debatter i britisk TV etterlot det klare inntrykk at innvandring var argumentet som fikk flest til å se rødt. Opprør og uroligheter i Midt-Østen og i mange deler av Afrika skyldes i en viss grad at Europa ikke har klart å snakke med én stemme i internasjonale konflikter. Med britene ute øker sjansen for et sterkere utenriks- og forsvarspolitisk samarbeid som kan stå side om side med Russland, USA og Kina.

Enden på EUs selvransakelse og reform kan resultere i større satsing på økt felles innsats på områder folk flest er opptatt av som immigrasjon, klima, energi og forsking.

Nytt EØS-land?

Viktigst av alt var at Tusk sa klart og tydelig fra at frem til de gjenværende 27 EU-landene er blitt enige med Storbritannia om detaljene om fratredelse, skal all EU-lovgivning fortsatt være gjeldene i Storbritannia og hele EU. Det er et viktig signal som gir forutsigbarhet også for norsk næringsliv.

Britene må selv bestemme seg om hvilken tilknytningsform de vil be om: Den norske EØS-modellen? Den Sveitsiske, bilaterale med flere uløste problemer, eller den Canadiske i form av en WTO-basert handelsavtale? Deretter skal de forhandle fratredelse med alle 27 medlemslandene og Europaparlamentet om alle fem og tredve kapitler.

Mange i dag, inkludert The Economist, snakket om at tilknytningen med størst sjans til å roe markedene, er den norske. Det vil tiden vise.            

Brexit: Norge kan bli foreldreløs i EU



Utfallet av den britiske folkeavstemningen om EU er fortsatt helt åpent. Britiske meningsmålinger tok radikalt feil under valget på Underhuset i 2015, og bookmakernes sterke tro på Remain-siden levner liten tillit.

Isolasjon avler vold

Det grusomme drapet på underhusmedlemmet Jo Cox av en ytre høyre nei-tilhenger, viser hvilke desperate handlinger nasjonalisme og isolasjon kan fremprovosere. 22. juli-terroristen var like sykelig opptatt av motstand mot EU-samarbeidet som innvandring i sitt absurde manifest. Det vitner om hvor galt av sted det kan føre med enkeltmennesker når politiske strømninger frister med å stenge land og mennesker inne, i stedet for å samarbeide over landegrensene. Det tragiske mordet på Anna Lindh endret heller ikke opinionen dagene før folkeavstemningen om Sveriges deltakelse i eurosonen. Mens isolasjon avler vold, avler samarbeid harmoni. Derfor vegrer norske nei-aktører som SV seg for å uttale seg om Brexit, slik Kjetil Alstadheim skriver så elegant om i En ut-av skoene-opplevelse i dagens utgave av Dagens Næringsliv. Til og med den innbitte EU-kritikeren Per Edgar Kokkvold tør heller ikke vise kortene i sin siste søndagskommentar i Aftenposten. Men kaster britene loss kommer de nok løpende med hva-var-det-vi sa. 

Debatten

EU-debatten i Storbritannia domineres av flere perspektiver: Tabloidavisen The Sun omtaler Brussel som et totalitært system, og The Telegraph sier verden er større enn EU, akkurat som den norske neisiden. La oss se nærmere på begge påstander.

Grunnpilaren i EU-systemet er at suverene land går sammen om å samarbeide på ett og ett område. Når de går løs på felles utfordringer fordi de ser seg best tjent med å samarbeide, avgir de i praksis suverenitet. Ved lange forhandlinger kommer de frem til at de får mer igjen for å dele suverenitet enn å stå alene. På samtlige områder der EU-landene har forhandlet seg frem til en felles holdning har Underhuset og den britiske regjeringen gitt sitt eksplisitte tilsagn. EU er ingen suveren stat og kommer aldri til å bli det. Å si at Underhuset ikke lenger er den suverene lovforsamlingen i Storbritannia blir derfor helt feil, slik professor ved Universitetet i Liverpool,  Michael Dougan, slår fast.

Telegraph sier Storbritannia står fritt til å handle med hvem som helst. Det hører jeg også ofte fra norsk ungdom som kommer til Brussel. I forhold til EU har Storbritannia har i realiteten tre alternativer:

EØS-modellen

Den sikreste måten er å bli med i EØS. Fordelen med den ?norske modellen? er det automatiske opptaket av regelverk og at vi har felles kontroll og tvisteløsning. Dermed vet økonomiske aktører i EU-land og i Norge at de forholder seg til det samme regelverket på samme tid. Men pay and obey without a say kommer ikke på tale, ifølge nei-siden. Den norske regjeringen har heller ikke vist nevneverdig interesse for ha med britene på laget, noe statsminister Erna Solberg gjorde klart i et intervju med Politico. For EØS med britene på laget blir mye vanskeligere å håndtere

Sveitsmodellen

Dernest kan britene gjøre som sveitserne: vente på at EU kommer frem til felles lovgivning for det indre marked, og innføre de samme reglene hjemme. Men da vil de hele tiden komme på etterskudd, noe som vil skape stor usikkerhet. Den sveitsiske modellen har fortsatt flere institusjonelle uløste problemstillinger, som blant annet opptak av nye rettsakter og kontroll- og tvisteløsningsorgan. For en liten og tilpasningsdyktig økonomi som Sveits har dette så langt vist seg mulig.  En slik modell vil gå mye tregere for Storbritannia og dermed stikke mange kjepper i hjulet for handel med EU-landene.

Canadamodellen

Det tredje alternativet er Canada-modellen, det vil si kun handels- og investeringsavtale. Hovedutfordringen med slike WTO-baserte avtaler er at man ikke tar del i det regulatoriske samarbeidet. I dag er det svært lave tolltariffer mellom vestlige industriland. Men de har derimot utviklet en lang rekke regulatoriske krav, blant annet til helse, miljø og sikkerhet. Skal du eksportere en bil fra USA eller Canada til Europa må du sette inn nye blinklys på sidene, justere utslippsnivået, fjerne sotete vinduer foran, installere automatisk dagslys, osv. Slike regulatoriske krav finnes på hvert eneste produkt, for ikke å snakke om tjenester.

Her ligger det unike i EU-samarbeidet: Suverene land forhandler seg frem til enighet om felles standarder for traktorer, sukkerinnhold og flysikkerhet ? og sørger for at alle innfører og lever opp til de samme kravene.  

Tysk redning

Storbritannia har vært en effektiv vokter mot at EU-samarbeidet spres til områder utenfor det indre marked. Derfor er det ingen flertallsavgjørelser for politiske områder som forsvars-, utenriks-, sosial- og trygdepolitikk. For Norge, som alltid har vært en nølende europeer, har britene vært vår europeiske beskytter. Går britene ut blir Norge foreldreløs i EU og vi vil søke ly og støtte hos et mye mer EU-føderalt Tyskland. Da kan det begynne å haste med å få vår egen stemme ved bordet. 

Regjeringen nedprioriterer EUs antiterrorarbeid

I dag kl. 16 møtes alle justis- og innenriksministre i EU-landene til hastemøte i Brussel. Belgiske innenriksministeren Jan Jambon skal gi en statusoppdatering om terrorsituasjonen til sine 28 EU-kollegaer.  Alle tar turen til Brussel for å vise at EU-landene står samlet mot terror. De vil også uttrykke sin støtte og solidaritet med Belgia i denne svært tragiske og dramatiske situasjonen etter bombeeksplosjonene tirsdag 22. mars som kostet over tretti menneskeliv.

Da det er et såkalt uformelt møte har det nederlandske formannskapet i EU invitert Norge til å delta. Fra regjeringshold opplyses det at Norge ikke stiller på politisk nivå men sender EU-ambassadøren i Brussel til å ta referat fra møtet. Årsaken er at møtet ikke prioriteres av justisminister Anders Anundsen. 

I den diplomatiske verden er dét å la seg representere på embetsmannsnivå i et ministermøte ensbetydende med å sende et klart signal om at politikkområde ikke vies politisk prioritet.

Man kan spørre seg hvorfor Regjeringen ønsker å sende et slikt signal til et land og et samarbeid som står oss så nært og er helt vesentlig for vår egen sikkerhet?

Vår tur  vår mulighet

Etter 22. juli-terroren stod alle EUs justisministre i ett minutts stillhet for å vise respekt for Norge. Men når det er vår tur til å vise respekt, så prioriterer vi heller Påskeferie?

Som medlem av Schengen-avtalen bør det være unødvendig å presisere hvor viktig det er for Norge å kunne delta i de politiske diskusjonene om hvilke tiltak EU skal igangsette. Alle tiltakene vil gjelde Norge.

Forslag om Sikkerhetsunion

Det nederlandske formannskapet opplyser at møtet vil først og fremst dreie seg om å evaluere den spente situasjonen i Belgia og Europa forøvrig. Deretter vil det bli en tour de table,  dvs en runde rundt bordet for å høre synspunkter og erklæringer fra alle landene. Det er under denne diskusjonsrunden forslaget om en ny sikkerhetsunion vil bli presentert.

I EU-samarbeidet er det Kommisjonen som legger frem formelle forslag for vurdering og vedtak av EUs ministre og Europaparlamentet. Men forslagene kommer som oftest på basis av politiske signaler fra nettopp EUs statsråder. For et ikke-medlem som Norge er dette møtet en anledning til å for én gangs skyld delta i slike politiske diskusjoner og bidra til å sende klare signaler til Kommisjonen om hva man ønsker og forventer av EU-traktatens vokter.

Uverdig

I øyeblikket Europa står på bristepunktet av terror og press fra flykninger, har Regjeringen gitt et klart signal til omverden som er oss lite verdig. Uttrykket aktiv europapolitikk er vel neppe verdt papiret det står på.   

 

 

EUs make or break: Kun EU kan stoppe flyktningestrømmen til Norge

Mandag møtes 29 statsledere i Europa i Brussel for å løse den største flykning katastrofen siden den andre verdenskrig. Sammen med Tyrkia skal alle EU-landene forsøke å bli enige hvordan Europas og Norges mest akutte problem skal løses: Stoppe og ta hånd om flyktningene i Hellas.

Blir de ikke enige kollapser ikke bare EUs flyktningpolitikk.  Mandag er EUs make or breake.

En ting er klart: Skal flyktningestrømmen til Norge stanges, må EU-lederne lykkes mandag. Sylvi Listhaug kan være så streng hun bare vil. Men så lenge EU-landene ikke blir enige vil strømmen nordover fortsette. Da er det et stort paradoks at Norge ikke engang er invitert til møtet i Brussel.

Ikke bare syrere

I følge Eurostat ble det registrert 1,2 millioner mennesker som søkte om beskyttelse i EU-landene i 2015. Det er dobbelt så mange som året før. Det kan være halvparten av antallet for 2016.

Av de 1,2 millioner flyktningene som kom til EU-landene i 2014, var kun én tredjedel fra Syria. Det vil si at hundretusenvis av flyktninger kommer fra Afghanistan, Libya, Irak, Sudan og andre land på det afrikanske kontinentet hvor sosiale, økonomiske og politiske problemer står i kø. Situasjonen vil derfor vedvare i mange tiår fremover.

Hva må gjøres?

Mandag må EU-lederne bli enige om å slutte og veive mennesker gjennom sine egne land, slik mange middelhavsland har gjort de siste årene. Da må til gjengjeld alle EU-landene bidra til å hjelpe Hellas, Italia og andre land hvor flyktningene ankommer. Land som deltar i Schengen-samarbeidet må bidra til EUs felles grense- og kystvakt, Frontex. Særlig de som ikke selv makter å takle tilstrømmingene. Gamle suverenitetsprinsipper, slik Slagsvold Vedum forfekter, løser ingen problemer og tilhører historiens skraphaug.

Forhindre Holocaust i Hellas

Så må alle land må bidra med både økonomisk og praktisk hjelp til Hellas hvor krisen er størst og tusenvis av mennesker sulter. EU-president Tusk har lagt 700 millioner euro på bordet. Europa kan ikke se på at det utvikler seg et vår tids Holocaust på de greske øyer. Hellas trenger humanitær hjelp som kan gi flykninger tak over hodet, mat, vann og klær.

Tyrkia og menneskerettigheter

Tyrkia spiller en nøkkelrolle. EU må betale for 'Hot spots' hvor flykningene kan oppholde seg i påvente av svar på asylsøknader. EU-landene må også gi Tyrkia klare signaler om fremtidig medlemskap. Da er respekt for menneskerettigheter er et ufravikelig krav. Myndigheters massearrestasjoner av tyrkisk media hører ikke hjemme i en Europas familie av demokratiske land. President Erdogans vendetta mot journalistene Can Dundar og Erdem Gul i avisen Cumhuriyet kan ikke gå upåaktet hen i EU-ledernes dialog med den tyrkiske statsministeren.

Norge leder an

En europeisk løsning krever at alle EU-land tar imot en rettferdig andel flyktninger. Erna Solbergs kunngjøring i Brussel i forrige uke om at Norge vil ta i mot 3000 flyktninger i år og ytterligere 1500 gjennom EUs relokalisering over de neste to år, viser at Norge leder an. Det er nok en grunn til at Norge bør delta på møtet. Det er et hinsides avkall på suverenitet for Norge, og synd for Europa, at statsminister Erna Solberg ikke deltar på møtet mandag.

Hvilket EU?

Skal EU-samarbeidet komme over denne krisen må lederne også sette i gang endringer på flere fronter. Enkelt sagt består EU-samarbeidet av 28 suverene lands nasjonale interesser kombinert med solidaritet. I dag er EU ineffektivitet, splittelse og fraværende:

Ineffektivt: Beslutningsprosessen i EU er for omfattende, kompleks og tidkrevende.  Paradoksalt nok er EU-samarbeidet på mange måter for demokratisk, sa NUPI-direktør Ulf Sverdrup under debatten i Munchmuseet om Europa og nasjonalisme organisert av Deloitte den 10. februar.

Splittelse: Brexit-debatten sår tvil EUs fremtid. Går Storbritannia ut av EU kan hele samarbeide begynne å rakne. Men det kan også føre til at de andre landene tar et stort skritt nærmere hverandre og vi får et sterkere EU.

Fravær: Sist, men ikke minst, lider EU av sitt eget fravær.  Mange roper på et sterkere utenrikspolitisk EU, slik mange roper på i konflikten i Ukraina og Syria hvor USA er på retrett og FN lammes av Russland og Kina.

Disse områdene må EU-lederne også takle. For Europa -  og i høyeste grad på Norge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klimaavtale med EU i det blå

Den intense norske debatten om hvor og hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp frem mot 2030 døde brått da Regjeringen i februar 2015 annonserte at kuttene skal tas i samarbeid med EU. Nå er avtalen med EU i det blå.

EU skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 i forhold til utslippsnivået i 1990.
Det vedtok EUs statsledere i oktober 2014. Den 21. september i fjor kunngjorde EUs miljøvernministre at Norge og EU skal oppfylle 2030-målene sammen. Avtalen skal gjelde for sektorene utenfor kvotehandelsdirektiv, dvs transport, bygg, avfall og landbruk. EU har kalt det innsatsfordeling - fordi kuttene skal tas i form av en felles innsats i følge størrelsen på landenes bruttonasjonalprodukt. Gjennomsnittet er 30 prosent kutt, som betyr 40 for Norge.

Deltakelse i EUs innsatsfordeling gir norske bedrifter muligheter til å finansiere kutt i andre sektorer hjemme og i andre EU-land, slik Stig Schjølset har beskrevet her. Det betyr også at norske myndighetene må melde inn konkrete strategier, insentiver og resultater for utslippskutt til Brussel.

Avtale i fare
Regjeringen ser ut til å sette alt inn på samarbeidet med EU. Men nå står avtalen i fare. Årsaken er som følger: Til sommeren skal Kommisjonen skal legge frem forslag til til hvor mye hvert EU-land skal kutte i de fire sektorene transport, bygg, avfall og landbruk. Først da kan forhandlingene med Norge starte. Å forhandle frem en avtale med EU er svært tidkrevende. Kommisjonen må innhente forhandlingsmandat hos medlemslandene. Til det vil det gå mange runder i EUs ministerråd ? og høringer i Europaparlamentet. Så skal det forhandles. Dette vil skje samtidig som Kommisjonen leder de svært krevende forhandlingene med alle EU-landene i Rådet og Europaparlamentet.

Urettferdig
Erfaringer fra forhandlinger om EØS-kontingenten og jordbruksprodukter vitner om hvor langdrektig det kan være å få til avtaler med EU. Vi snakker om 2018 eller 19. Deretter skal avtalen ratifiseres av alle EU-landene og Europaparlamentet. Alt i alt kan det lett gå 4-5 år fra forhandlinger starter til avtalen trer i kraft. Både fra regjeringshold og i Kommisjonen kommer det frem at EU-siden ikke er innstilt på å gå inn i slike forhandlinger. Kommisjonen spør hvorfor Norge og Island skal inngå bilaterale avtaler om denne ene beslutningen når vi allerede har EØS-avtalen?

Ikke bare vil det være svært tids- og ressurskrevende, men det vil også være urettferdig overfor EU-landenes bedrifter. En bilateral avtale setter ESA og og EFTA-domstolen ut av spill. Mens EU-landene vil bli overvåket av Kommisjonen vil Norge kunne gå fri. Det er ikke rettferdig, mener mange. I dagens politiske klimaet hvor britene snuser på en mer fleksibel tilknytning til EUs indre marked, er en bilateral avtale på et så viktig felt mildt sagt lite populært.

Plan B
I følge St. Meld 13, vil Norge gå tilbake til FN-sporet dersom man ikke kommer frem til en løsning med EU. Det vil si å belage seg på å kjøpe klimakvoter ute slik det står beskrevet i meldingen til Stortinget om en felles løsning med EU.
Det er regjeringens Plan B.

Nå kan det virke som Erna Solbergs presentasjon i Paris om et nytt fond for kjøp av klimakvoter i utviklingsland, vitner om at plan B kanskje har vært første ønske hele tiden. Kvotekjøp ute vil kunne tillate full utvinning av svært energiintensive petroleumsressurser, mens vi kjøper oss fri ved for eksempel å betale for bevaring av regnskogen. Her kan Regjeringen ha malt seg selv inn i et hjørne: EUs nye kvotehandelsdirektiv tillater ikke å kjøpe kvoter utenfor EU-landene. Kvoter fra utviklingsland kan ikke lenger veksles inn i EU-kvoter.

Forsmak på omstilling
Å satse på fortsatt høyt tempo i Barentshavet kan være risikofylt. I Brussel snakker mange om energieffektivisering som den viktigste energikilden. Det har flere oppsider: Mindre forbruk vil redusere avhengighet av import av gass fra Russland, en overordnet geopolitisk målsetning. I tillegg vil det skape nye tiltrengte arbeidsplasser i bygg- og anleggsektoren. For hver prosent EU-landene reduserer energiforbruket, regner Kommisjonen med at import av gass vil reduseres med 2,6 prosent. Målet om å øke effektivisering med 27 prosent innen 2030 kan bety en reduksjon i import av gass med 70,2 prosent. Omstillingen i norsk økonomi etter fallet i oljeprisen vil bare være en forsmak på hva som venter oss om EU lykkes med effektivisering. Både klimakommissær Miguel Arias Canete og visepresident for energiunionen, Maros Sefcovic, har lagt vekt på at EU vil fortsette å importere gass fra Norge frem til 2030. EU må også erstatte fall i egen produksjon. Men begge understreket at gassens rolle i overgangen til lavkarbonsamfunnet: This is not about more gas, but using it more intelligently, sa Canete på pressekonferansen i Brussel under presentasjonen av gasspakken nylig.

Tiden går og teller
Det kan tyde på at Regjeringen bevisst har spilt EU-kortet for å legge klimadebatten død. Antakelig blir det ingen avtale med EU om innsatsfordeling hvis ikke Norge endrer strategi og åpner for at dette regelverket tas inn i EØS-avtalen. Ved å endre strategi og gå inn for å ta inn EUs innsatsfordelingsbeslutning i EØS-avtalen vil Norge kunne spare mye tid. For, tross alt, det gode med EØS er at det speiler automatisk utviklingen i EU. I dette tilfelle kan det gi oss et nødvendig dytt til å komme i gang med diskusjonen om hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030.

Norge følger EUs klimamål: Godt for klima og energi. Katastrofe for demokratiet.

Regjeringen har bestemt at Norge skal tilslutte seg EUs klimarammeverk. Les hva det kan bety for Norge:

1. Kvotehandel:
Energi- og industriprodusenter må betale for utslipp av CO2. Prisen for å slippe ut ett tonn CO2 er i dag ca 7 euro. I mars 2008, før finans- og økonomiske krisen, var ca 30 euro. Det er forventet at kvoteprisen vil stige frem mot 2020.

Prisen på utslippskvoter settes utfra antall kvoter på markedet. Frem til 2020 reduseres antall kvoter med 1,7 prosent hvert år. Fra 2020 til 2030 reduseres de med 2,2 prosent. Det betyr lavere utslipp og høyere kvotepris.

Fordelen med kvotehandel er at bedrifter kan selge utslippskvoter dersom de investerer i ren teknologi. Og omvendt, må de kjøpe kvoter om de ikke sørger for å redusere utslipp. Men skal det fungere må prisen på utslippskvoter være høyrere enn prisen på ren teknologi. Ellers kan bare bedriftene kjøpe seg fri.

Norge har deltatt i EUs kvotehandel siden 2009. Slik sett er Regjeringens utspill i dag intet nytt.

EUs målsetning for 2030 er at kvotehandelen skal redusere med 43 prosent i forhold til utslippsnivå i 2005. Djevelen ligger i detaljene: Måten utslippskvotene skal fordeles, mellom land og industrier ? det vil si spørsmålet om hvem som må ta de største kuttene, er enda ikke avklart. Disse viktige avgjørelsene skal treffes av EUs beslutningsorgan, Rådet og Parlamentet, hvor Norge ikke har adgang.

2. Ikke-kvotepliktig sektorer:
EU-samarbeidet har helt siden 2008 hatt forpliktende utslippsreduksjoner i de andre sektorene som ikke dekkes av kvotehandel. Disse er avfall, transport, jordbruk og bygg. På EU-språk heter dette effort sharing. Det vil si at hvert land melder inn til EU reduksjoner de vil foreta innenfor disse sektorene. For 2020 var det samlete reduksjonen i EU for disse sektorene en reduksjon på 10 prosent. Danmark forpliktet seg til minus 20 prosent og Sverige minus 17. Mens Hellas fikk en økning på 11 prosent og Polen 14. Forskjellene representerer de økonomiske evnene til enkelte land.

EUs målsetning for 2030 for disse sektorene er en total reduksjon på 30 prosent ift utslippsnivået i 2005. At Norge skal nå knytte seg til denne ordningen er den store nyheten i dagens utspill fra regjeringen. Norge vil ligge blant landene som vil kutte mest. Og om Danmark kuttet 20 prosent når EUs mål var 10, er det naturlig å anta at Danmark vil ligge langt over 30 når gjennomsnittet for EU skal være 30 prosent til sammen. Norges del vil derfor også ligge godt over tretti prosent reduksjon for avfall, transport, jordbruk og bygg. Det er en svært ambisiøs og dristig målsetning. Det betyr omfattende

3. Fornybart:
Energi fra sol og vind er kostbart. En av årsakene for den høye prisen er mangelen på stordriftsfordeler. Det produseres og selges for få solpaneler og vindmøller.

EU-landene har derfor gått sammen og avtalt at hvert land skal øke forbruket, og dermed etterspørselen, av fornybar energi. Innen 2020 skal alle landene til sammen bruke 20 prosent av energi fra fornybart. I 2030 skal dette økes til 27 prosent.
Norges andel fornybar energi er 54 prosent. Det er det høyeste i EØS, med unntak av Island. Men fordi det dreier seg like mye om å skape et marked med økt etterspørsel, kom Norge og EU frem til at Norge skulle øke sitt forbruk med ytterligere 13 prosent ? dvs 67 prosent innen 2020.

Når EU-landene er enige om ytterligere økning frem mot 2030 vil det si at Norge også må øke sitt forbruk. Med kablene som bygges mellom Norge og kontinentet kan kraftoverskudd i Norge selges i EU og bidra til avkarbonisering hos våre naboland. Her er det mye motstand i Norge. Lokale kraftprodusenter er livredde for å overproduksjon av kraft som fører til at prisene og inntjeningen faller. Deler av industrien er også redd for at kablene vil føre til høyere priser fordi man vil kunne kjøpe kraft produsert på kull som må betale CO2-kvoter. Det vil si indirekte CO2-kostand.


4. Energieffektivisering
Tiltak som reduserer energiforbruk er ikke bare isolering av kjeller og loft eller kontorbygg. Det er også strømforbruk i husholdningssektoren, som støvsuger, TV-er og kjøleskap. Her har EU innført en rekke tiltak som har ført til store reaksjoner hos produsentene. Krav om merking av energikonsum i bygg og målsetninger om at nye bygg ikke skal bruke mer strøm enn de produserer selv, er ikke blitt godt mottatt i Norge. Den rød-grønne regjeringen tok inn en del direktiver i EØS-avtalen men gjennomførte dem ikke. Derfor ble Norge dømt to ganger i EFTA-domstolen. Først for brudd på direktivet ? og andre gang for mangel på oppfølging av den første dommen.
EUs energitjenestedirektiv fra 2006 har Norge enda ikke tatt inn i EØS-avtalen og heller ikke gjennomført.

Målsetningen for 2030 for energieffektivisering er 30 prosent. Det kan bli både krevende og kostbart for Norge. Men det vil bidra til økonomisk vekst og arbeidsplasser i både Norge og resten av Europa.


Regjeringen har tatt et dristig valg. Det skal den ha stor anerkjennelse for. Allikavel gjenstår mange detaljer.
Det er svært godt for klimaet og norsk energipolitikk. Men det er en katastrofe for norsk demokrati. Konsekvensene av Norges manglende deltakelse i EUs beslutningsorgan kommer enda sterkere frem.
hits