EU-USA: Et 1989-øyeblikk




 

 I dag, som i 1989, er EU-landene er i ferd med å dra fra oss. Klarer vi å henge med denne gangen? 

I 1984 møttes statsoverhoder fra tolv EF-land og seks  EFTA-lande i Luxembourg for diskutere et helt nytt og tettere samarbeid. Prosjektet ble ikke noe av, mye grunnet skepsis fra Norge og de andre EFTA-landene. Vi var ikke særlig keene på å gå inn i ett nytt og banebrytende samarbeid. Vi tvilte i det hele tatt på om EF-landene ville kunne bli enige om å starte et indre marked hvor alle skulle kunne jobbe, investere og handle med varer og tjenester, uten nasjonale grenser. Dessuten var Regjeringen så redd for at debatten om norsk medlemskap i EF skulle blusse opp. Derfor ble arbeidet satt på sparebluss.




Det var ikke før den berømte talen til  kommisjonspresident Jacques Delors, i januar 1989, at ting begynte å skje. I talen til Europaparlamentet la Delors frem visjonen om et tett samarbeid mellom EF og EFTA-landene. Et felles økonomisk rom, med like rettigheter og muligheter for alle, skulle skape stordriftsfordeler og økonomisk vekst. Dermed inviterte han Norge og våre EFTA-partnere til å delta i Europas histories største eksperiment: Prosjekt 1992 eller Enhetsakten. Det sies at talen slo ned som et lyn i Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor:  Et helt nytt indre marked uten norsk deltakelse ville være katastrofalt for Norge.

Brundtlands handlekraft

Statsminister Brundtland viste handlekraft. I mars 1989 samlet hun kollegaene fra Island, Sverige, Finland, Østerrike og Sveits til et møte på Holmenkollen.  Møtet konkluderte med å ta imot Delors invitasjon. Og EØS-forhandlingene kom i gang.

Årsaken til Brundlands hastverk var at hun så hvor viktig det var at vi kom med mens planene for det indre marked ble lagt. Slik kunne vi være i takt med EU.

TTIP: Back to the future

Dagens regjering står overfor samme dilemma.  For sist fredag la næringsminister Monica Mæland frem en rapport vedrørende EU og USAs planer om å skape et transatlantisk samarbeid, det såkalte handels- og investeringspakten, TTIP. Samarbeidet er omfattende fordi det vil resultere i reduserte handelsbarrierer og beskyttelse av investeringer.

Her kan du lese om TTIP og konsekvenser for Norge: http://www.regjeringen.no/pages/38671155/TTIP_Konsekvenser_for_Norge.pdf

Akkurat som i 1980-årene er den norske holdningen noe bakoverlent: Vel, vel. Vi får nå se om de kan bli enige, konkluderer de fleste. Ikke urimelig.

Où es tu, Jacques?

Men det er to vesentlige forskjeller fra 1989 og i dag. Den gang var Norge ett av flere land med stor økonomisk og strategisk betydning for EU. Og den gang hadde EU-samarbeidet en leder med visjon og handlekraft, og som nøt stor respekt i hovedstedene. 

I våre allierte og Jacques Delors? fravær hviler det i dag et langt større ansvar på oss og våre politikere i å løfte frem behovet for en nær dialog og samarbeid med EU om forhandlingene med USA. 

Vi får håpe redselen for en ny medlemsdebatt ikke står i veien for en bred og omfattende folkelig diskusjon om dagens veiskille i vårt forhold til EU.

For fem og tjue år siden turte norske politikere å ta debatten. Tør de nå?

 

 

Ã?n kommentar

Seifu

07.04.2014 kl.21:48

Enda dårlige argumenter for å markedsføre Fransk-Tysk styret (EU) i Norge. Hvis Fransk-Tysk styret inngår fri-handels avtale med USA blir det da vanskellig for norske politikere å forsvare EØS avtalen. EØS avtalen dreier seg mer om makt (politikk) og politikere har utnyttet den for å innføre mer makt til Fransk-Tysk styret og unddergrave demokrati og folkestyret i Norge. Norge kan ta være på sine økonomiske interesser med en frihandels avtale uten å gi fra seg så mye.Frihandelsavtale også beskytter norge mot sosialdumping, svartearbeid og andre sosiale problemer som har begynt å rammee landet. Det er mulig at norske politikere kan fortsatte å overføre de samme milliardene de overfører til Fransk-Tysk styret med frfrihandelsavtale også.

Skriv en ny kommentar

hits