Det norske Europatoppmøtet!

kommentarer En kommentar

I morgen kommer alle EUs statsleder til Brussel for å stake ut Europas kurs de neste fem årene.  Parlamentsvalget har formidlet  folkets stemme:   EU må gjenvinne folkets tillit ved å vise handlekraft,  evne til å stimulere til økonomisk vekst, trygghet og solidaritet. Men hvordan? 

 




Lederstrid

Først må EUs statsledere bli enige om hvem som skal lede Europakommisjonen. Forhandlingene vil bli knallharde. Luxembourgs tidligere statsmininster Jean Claude Juncker gjør hevd på presidentskapet fordi han var kandidaten til partiet som fikk størst oppslutning i parlamentsvalget i mai. Men utover den politiske betydningen av å velge Parliamentets kandidat er det få i Brussel som tror den gamle whisky-drikkeren duger til å være EUs ansikt utad. EU er ikke og vil ikke fremstå som en gammelmannsklubb.  Få tror den kjederøkende Juncker vil klare det enorme arbeidspresset med å lede EU-samarbeidet i en så krevende tid. Uansett vil det bli spennende å se hvem som  får overta jobbene til Herman Van Rompuy som president i Det europeiske råd og Catherine Ashton som utenrikspolitisk talsperson. 

EU og nasjonalstaten

Kommisjonen og medlemslandene er nå blitt tindrende klar over at ord og handling teller. Gode taler holder ikke lenger.  EU må begrense seg til områder nasjonalstatene ikke kan få gjort  hver for seg. I stedet for ny politikk og regelverk må fokus ligge på å gjennomføre eksisterende politikk. I dette perspektivet blir energipolitikken et av de viktigste områdene. 

Energi=jobber=klima

I Europa har energi stor innflytelse på industriens  konkurransedyktighet. Derav muligheten til å skape flere arbeidsplasser. Ren egenprodusert energi gir også økonomisk og politisk uavhengighet, foruten at klimagassutslippene reduseres. 

Tilgang og prisnivå på gass vil derfor stå i sentrum av EUs statsledernes diskusjoner. Fraværet av  Norges statsmininster Erna Solberg, må sies å være et historisk anomali, fordi EUs beslutninger vil få  store økonomiske og politiske konsekvenser for vårt petroleumsdrevne samfunn.

Skal EU klare å redusere prisen på gass og samtidig redusere avhengigheten av gassimport fra Russland vil de måtte tenke anderledes enn før. Nye importkanaler må på plass og blant muligheter som ligger på bordet er nye gassrørledninger fra Algerie og Libya til Italia, samt økning av bruken av LNG, flytende naturgass, i hovedsak fra Nord-Amerika.

Det betyr samtidig at infrastrukturen for gass må bygges ut slik at man oppnår et felleseuropeisk gassmarked der ingen områder er avhengige av en enkelt leverandør og blir sårbare. Dette er kjernen i polakkene og energikommissær Oettingers forslag om en europeisk energiunion. Per i dag er Russland eneste gassleverandør til flere EU-land i sentral- og øst-Europa. Utbyggingen av infrastruktur for gass på tvers av landegrenser vil gi EU en bedre forhandlingsposisjon overfor eksterne leverandører, siden man da vil ha en mer diversifisert gassforsyning og unngår dagens monopolsituasjoner.

Norge som en del av løsningen

Samtidig skal det satses på fornybar energi. En energiunion innbefatter også en utbygging av elektrisitetsnettet, og dette er spennende for Norge. Siden det er et sterkt ønske i EU om å få strøm fra renere kilder, fremstår det store vannkraftpotensialet i Norge som svært attraktivt for Europa. Med bedre tilknytning til det europeiske strømnettet vil norsk vannkraft kunne bli en attraktiv eksportartikkel, ikke minst fordi mye teknologi og infrastruktur allerede er på plass, noe som gjør vannkraft mye rimeligere enn mer eksperimentelle og uutviklede teknologier på fornybarfeltet. Før vi vet ordet av det vil vannkraft kunne ta over som Norges viktigste eksportartikkel i stedet for olje og gass. Vi sitter med andre ord på nøkkelen. Men ikke ved bordet. 

 

Ã?n kommentar

Stian

31.08.2014 kl.00:29

Flott innlegg! Spennende lesing

Skriv en ny kommentar

hits