Åpent brev til Helse- og sosialkomiteen i Oslo kommune

kommentarer 12 kommentarer
Oslo Kommune reduserer sykehjemsplasser utenbys fra 150 til 75. Det får store konsekvenser for de mange av oss som står i endeløse køer for å få plass ved sykehjem for våre foreldre.

Her er mitt åpne brev til Helse- og sosialkomiteen i Oslo Kommune:

Kjære komitémedlemmer,
Den oppmerksomheten, hjelp og service de gamle og deres pårørende får på Søster Ninas sykehjem på Jevnaker, er helt fremragende. Kvaliteten på rom og bad er av topp standard. Men det vi setter mest pris på er nærheten til hjelp. Hjelpepleiere og sykesøstre er aldri mer enn sekunder unna. Ikke minutter eller kvarterer, men sekunder. Det betyr svært mye for vår Far på over 90 år som er lam i venstre arm og lenket til en rullestol. Holdningen til de ansatte er også enestående. Det er aldri nei i deres munn. Alle spørsmål og de rareste forespørsler møtes aldri med det altfor vanlige "nei det går ikke" men et "ja, det skal vi greie". De ansatte er ikke en del av et stort maskiner, men klart stolte av arbeidsplassen sin. En sykepleier tok med Far på en biltur for at han skulle bli kjent med Jevnaker, et sted Far ikke hadde mye kjennskap til. Hun ville han skulle vite hvor han var - at han skulle se den nydelige naturen som omringet dem. Etter å ha insistert klarte Far å betale henne noen kroner for bensin. Slike holdninger vitner om engasjement og dedikasjon hos de ansatte. Det finnes helt sikkert ellers i Norge, men Far har ikke har opplevd maken på andre steder.

Far søkte om fast langtidsplass den 21. august 2014. 13 oktober kom vedtaket. Først på et midlertidig sted - på Økern. Et område av byen fjernt fra der Far har tilbragt det meste av livet. Uken før ble han tilbudt sykehjemmet i Kingo-gate. Blant de gamle blir Kingogate kalt for Kongogate, fordi de sammenligner forholdene med den norske fangen i Kongo. Det var etter at Far helt tydelig hadde sagt at han heller ville kaste seg ut av vinduet enn å komme på Kingogate.

På to av stedene Far har søkt om langtidsopphold i nærområdet av der han har bodd de siste 45 år er det hhv 13 og 15 foran på venteliste. Ingen i Oslo Kommune eller Sykehusetaten har kunnet si oss hvor lang tid det tar å vente på 13 mennesker skal dø. Ingen statistikk, ingen indikasjon. Forståelig nok. Far og vi rundt han blir derfor sittende igjen med en følelse av maktesløshet og oppgitthet. Særlig når vi vet at han har en aggressiv kreftsvulst på hjernen og har ikke så lenge igjen å leve, i følge Radiumhospitalets leger.

Utfra valget mellom Økern og Kingogate tok vi kontakt med Søster Ninas på Jevnaker. Der hadde Far oppholdt seg for egen regning i en måned i sommer mens han ventet på strålebehandling på Radiumhospitalet. Far var så fornøyd med stell, oppfølging og kvalitet at vi valgte å betalte selv. Fra 23. oktober fikk Far én av plassene som Oslo Kommune betaler for på Søster Ninas. Det er vi utrolig takknemlige og glade for. Nå har Far funnet roen og føler seg i svært trygge hender. Selv om det er langt fra nærområdet for familien og venner.

Det ville vært meget beklagelig om Oslo Kommune kutter plassene ved Søster Ninas sykehjem. Særlig uten å være i stand til å tilby et tilfredsstillende alternativ. Jeg trodde vi var kommet over debatten om nødvendigheten av private aktører, som et supplement og inspirasjon til det offentlige. I et av Statistisk sentralbyrås scenarioer vil Oslo ha 800 000 innbyggere i 2050. Det er om 36 år. Da er mange av medlemmene i Oslo Kommunes helse- og sosialkomité på sykehjem. Sett derfor et eksempel for deres etterfølgere - og bred grunnen for deres egen alderdom. Invester i utenbys privat kapasitet. Nå.

Se også Elin Ørjasæters blogg http://orjas.blogg.no/ Med vennlig hilsen
Paal Frisvold
Sønn og pårørende til Erland Frisvold, pt Søster Ninas.

12 kommentarer

Scott Johansen

31.10.2014 kl.15:54

Et menget godt skrevet blogg-innlegg. Dessverre sånn at eldre pleietrengende er blitt salderingspost blitt i Norge mens barn er noe det kan tjenes penger på og som kan sørge for statlige overføringer til landets kommuner.

Ivar Romundstad

01.11.2014 kl.21:14

Meget bra.(Men det er vel ingen som tror at Oslo kommune skal ha 8 millioner innbyggere i 2050. 800.000 kanskje?)

Paal Frisvold

01.11.2014 kl.21:46

Takk. Rettet.

Harald Ohlgren

02.11.2014 kl.01:33

Flott innlegg som viser at ikke alt er helsvart. Skulle bare ønske at det ikke var så langt mellom slike historier om hvordan noen vet hvordan de skal ta vare på eldre og gi dem en verdig alderdom. Synd at våre eldre, som er grunnen til vår velstand, ikke blir verdsatt av det offentlige. Sikkert ikke bare på grunn av manglende bevilgninger, men like mye ved måten eldreomsorgen er organisert på og utdanning av hjelpepersonale. Håper din far får en fin tid der han er. PS! Hadde en navnebror av deg som FSJ for lenge siden.

Gunnar

02.11.2014 kl.03:13

Godt skrevet, ingen tvil om det.

Det jeg stusser på er den generelle holdningen at folk skal holdes i live til evig tid, om mulig.

Døden var en del av det naturlige livet før i tiden.

Nå er det noe som skal holdes langt borte fra livet, og vi vil helst ikke at døden skal forekomme.

Jeg skjønner godt at man vil det beste for sine foreldre, uansett alder.

Men å gi utgamle mennesker med en dødelig sykdom all mulig slags behandling for å holde dem i live noen dager, uker eller måneder ekstra, ser jeg på som vanvittig. Strålebehandling fører ofte med seg ubahag på flere måter, blant annet kvalme, oppkast, slapphet, osv.

Er det virkelig verdt å utsette utgamle mennesker for slikt når døden likevel vil innhente en om kort tid?

Er det ikke bedre å gi disse menneskene smertebehandling (hvis nødvendig) og all den omsorg som kan oppdrives av familie og venner?

Det er virkelig på tide å stille spørsmål til livsforlengende behandling av utgamle mennesker med dødelige sykdommer.

Er samfunnet for det første klar over hva dette koster, og er vi villige til å bruke så mye penger på en illusjon om et bedre liv for døende mennesker?

Er det egoisme og redsel for døden som er drivkraften?

Jeg er klar over at flere vil si at jeg er kynisk som setter penger opp mot lenger levetid, men det er faktisk ikke bare penger det er snakk om.

Det er å akseptere at døden er en naturlig del av livet.

Og det er å sørge for at slutten blir så bra som mulig.

Skal man bruke uendelig antall kroner på å holde døden fra livet?

Turid Wik

02.11.2014 kl.10:05

Javel, Gunnar! Da har du vel din siste vilje nedskrevet; for heller ikke du "Skal holdes i live for enhver pris.." Huff-a-meg for alle disse gamle som er i live i år etter år! Det blir jo så DYRT!

02.11.2014 kl.10:19

Dette var mildt sagt tøysete skrevet og ikke så lite kynisk.Det Paal setter lyset på er at våre foreldre skal ha et verdig liv på sine gamle dager, noe de fortjener.

Skal det å vise medmennesklighet være tidbegrenset??

Flott skrevet Paal!

Ingrid Thorsen

02.11.2014 kl.15:58

Jeg er så enig med deg, Paal!! Vi hadde også vår far på Søster Nina i trekvart år. Vi har aldri opplevd maken til medmenneskelighet, også da vår far sovnet inn. Jeg spurte om de hadde ekstra ressurser, men det ble svart at de nok brukte midlene på en litt annen måte enn mange andre pleiehjem.

Takk for at du tar opp dette i full offentlighet.

Hilsen Ingrid Thorsen.

Gunnar Øvrelid

02.11.2014 kl.16:28

Hei Paal Frisvold. Jeg kjemper en lignende kamp som du i min kommune. Men det jeg kjemper imot er klare brudd på Helse og Omsorgsloven ved det Kommunale sykehjemmet her. Disse lovbruddene er også en gjenganger i samtlige kommuner i landet. Her har vi heller ikke noe privat institusjons alternativ. Jeg hadde min kone innskrevet på skjermet avdeling, med langt fremskredet Alzheimer. Etter tre uker orket jeg ikke lengre å se på hennes vantrivsel, grunnet en underbemannet avdeling, samt mangel på folk med den kompetansen som kreves på slike avdelinger. Hun vandret hvileløst frem og tilbake i gangene, og det toppet seg da jeg hadde henne med hjem, og skulle kjøre tilbake. Da sier hun hjerteskjærende; "Men kan vi ikke bli her da?" Tilsyns legen ved institusjonen svarer; "Godt nok", om pleien ved hjemmet, og da ser mann holdningen, så jeg skrev henne ut igjen, og har henne nå hjemme så lenge jeg greier. Jeg er selv helseløs:

http://www.vikebladet.no/nyhende/article9764191.ece

Jeg har skrevet brev til Kommunen, med kopi til fylkes mann og Helse ministeren. Kommunen svarte ganske fort, med ivrig bruk av "strykejernet" overfor de tingene jeg påpekte. Fylkesmannen, og Helseministeren har ennå ikke brydd seg om å svare. I tillegg har jeg avdekke maktmisbruk mot pasienter, der skader er bortforklarte som "fall", feilmedisinering med påfølgende tilsyns sak, som institusjons legen forsøkte å stanse, men som etter sigende ble saken gjenåpnet, og mye, mye, mere. Landet er korrupt, fra øverst til nederst i hele kommune, Fylket og Statsapparatet!

Men det verste er folket selv. De som møter meg på byen, forteller meg den ene skrekkhistorien etter den andre, om behandlingen av sine pårørende på hjemmet, for å av slutte med: "Stå på, du som tør!!"

Så mye er "demokratiet" verd i Norge, folket tår ikke hevde sin rett! Nå er jeg av dem som man ikke stanser så lett, jeg vet min samfunns rett og plikt! Jeg skriver dette for å vise at du er ikke alene som kjemper mot systemet her i landet, vi er flere som tør! Kommunen fikk svar brev i form av 8 A4 ark! De har ennå ikke svart. Men vi må huske, at høfligheten og snillismen overfor disse "småkongene" har utspilt sin rolle, her gjelder knallhard pågang, og bruk av de juridiske muligheter vi har tilgjengelige. Det er vi, folket, som har betalt skatten gjennom et langt liv, og skal nå hente ut våre opptjente rettigheter. Hvis ikke får vi et nytt svik, på linje med etterkrigs sviket, til NORTRA skip fondet!

Nina Aarhus Smeby

02.11.2014 kl.18:23

Hadde min mor på Søster Ninas (SN) noen måneder. Hun (og vi i familien) var veldig fornøyd med stell, mat og personalet.

Det var fattet vedtak at mor skulle få tilbud i Oslo, men det tok flere måneder før det lot seg gjøre så i mellomtiden var hun på SN for egen regning.

I perioder har det vært snakk om å legge ned plassene Oslo bruker på SN, men hver gang er pågangen slik at det ikke kan gjøres- de tar jo bl.a. imot fra sykehusene i Oslo.

Nina Aa. Smeby

Jens Even Sørensen

03.11.2014 kl.22:55

Et spørsmål: Hvorfor i alle dager skal de eldre plasseres på landet, langt unna sine slektninger, når det tydeligvis er mulig å gi dem et tilbud sentralt i Oslo, for eksempel på Kingos gate eller Økern? Hva er galt med disse tilbudene? Jeg skjønner ikke aversjonen mot å bo på østkanten - når man tross alt losjerer på det offentliges regning. Er tilbudet der for dårlig, burde man vel heller bruke ressursene på en forbedring av dette?

Mvh Jens Even Sørensen

Erik Lund

11.11.2014 kl.13:52

Har faktisk 2 på søster Nina på hhv 99 og 90 år og er helt enig dette. Et flott sted, vi bør i tillegg opprette en side på Facebook- all publisitet er god rundt dette!

Jeg skal lage en ;-)

Skriv en ny kommentar

hits