Energiunionen

I dag står et nytt og banebrytende europeisk samarbeid om energisikkerhet, klima og konkurransedyktighet på trappene. Konflikten med Russland har endret den geopolitiske situasjonen i Europa og fremtvinger nye samarbeidsformer. Spørsmålet er om en ny union er veien å gå.

Ikke uvanlig står dommedagsprofetene står i kø. Avstanden fra fattige kullbaserte økonomier Sørøst-Europa til støtteintensive fornybarproduksjon i Nordvest-Europa er stor. Velfungerende gassmarked i vest kontra russiskdiktert konkurransevridning i øst. Politiske og økonomiske interesser spriker.

I forrige uke presenterte kommisjonens visepresident med ansvar for energiunionen, Maros Sefcovic, sin visjon i Europaparlamentet.

Tettere dialog om produksjon og forvaltning av energi står derfor øverst på agendaen. Her ligger skjæringspunktet mellom suverenitet, selvforsyning og samarbeid. Slik unngås risikable forstyrrelser i energisektoren. Samtidig ønsker mange land å opprettholde nasjonal styring over energiressursene. For å unngå sammenbrudd i energiforsyning må et lands initiativ ikke få fatale konsekvenser for et annet.
EUs pådriverrolle i FNs klimaforhandlinger må styrkes. Kun ved juridisk bindende målsetninger hjemme kan EU legge reelt press på Kina og USA. EU-landene vil være den største vinneren av en global avtale i Paris fordi omstillingsprosessen allerede er startet. Det grønne skifte i Europa, ved energieffektivisering og økt produksjon av innenlandsk ren energi er også EUs beste redskap for økonomisk vekst, utslippskutt og vern mot Putin.

Tettere samarbeid om investeringer i infrastruktur blir avgjørende. Årsaken er enkel: En sofistikert, sikker og robust infrastruktur i hele Europa er utslagsgivende for velfungerende energiforsyning. Da må det være klare skillelinjer mellom politisk myndighet og utøvende aktører som betyr at Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) må fristilles fra Olje- og energidepartementet (OED). I går annonserte Storbritannia og Belgia det nye selskapet Nemo, for å utvikle og bygge felles infrastruktur.

I likhet med internasjonal handel- og klimapolitikk ligger løsningene for energipolitikken i et globalt perspektiv. EU er verdens største energiimportør. For å kunne benytte seg av felles økonomisk og politisk tyngde må de sette seg i stand til å forhandle energiavtaler med én stemme.
Konkurransereglene som EU-samarbeidet har introdusert i gassmarkedet vil forsterkes med oppfølgingen til den tredje energipakken. Overfor gasseksportører fra land som ikke respekterer spillereglene vil andre tiltak tas i bruk. Disse tiltakene vil bli gjenstand for en hard tautrekning.

Detaljene for innholdet i EUs nye energiunionen blir presentert overfor EUs beslutningsorganer i slutten av februar. Beskjeden fra kommisjonspresident Jean Claude Juncker er klar: Vi må reorganisere Europas energipolitikk innenfor en europeisk energiunion.

Det tok fire år før kull-og stålunionen ble undertegnet i Paris i 1950 til den norske regjeringen konkluderte med at det ikke forelå sterke nok grunner til at Norge for tiden bør ta skritt for å søke å oppnå en nærmere tilknytning til Fellesskapet. La oss komme tidligere på banen denne gangen.

Ã?n kommentar

Bjørn Bekkevold

05.02.2015 kl.16:47

Bra innspill Pål men hvor er forbrukeren som er den som må løse utfordringene. Se www.xtngroup.com

Mvh Bjørn Bekkevold

Skriv en ny kommentar

hits