Norge følger EUs klimamål: Godt for klima og energi. Katastrofe for demokratiet.

kommentarer 2 kommentarer
Regjeringen har bestemt at Norge skal tilslutte seg EUs klimarammeverk. Les hva det kan bety for Norge:

1. Kvotehandel:
Energi- og industriprodusenter må betale for utslipp av CO2. Prisen for å slippe ut ett tonn CO2 er i dag ca 7 euro. I mars 2008, før finans- og økonomiske krisen, var ca 30 euro. Det er forventet at kvoteprisen vil stige frem mot 2020.

Prisen på utslippskvoter settes utfra antall kvoter på markedet. Frem til 2020 reduseres antall kvoter med 1,7 prosent hvert år. Fra 2020 til 2030 reduseres de med 2,2 prosent. Det betyr lavere utslipp og høyere kvotepris.

Fordelen med kvotehandel er at bedrifter kan selge utslippskvoter dersom de investerer i ren teknologi. Og omvendt, må de kjøpe kvoter om de ikke sørger for å redusere utslipp. Men skal det fungere må prisen på utslippskvoter være høyrere enn prisen på ren teknologi. Ellers kan bare bedriftene kjøpe seg fri.

Norge har deltatt i EUs kvotehandel siden 2009. Slik sett er Regjeringens utspill i dag intet nytt.

EUs målsetning for 2030 er at kvotehandelen skal redusere med 43 prosent i forhold til utslippsnivå i 2005. Djevelen ligger i detaljene: Måten utslippskvotene skal fordeles, mellom land og industrier ? det vil si spørsmålet om hvem som må ta de største kuttene, er enda ikke avklart. Disse viktige avgjørelsene skal treffes av EUs beslutningsorgan, Rådet og Parlamentet, hvor Norge ikke har adgang.

2. Ikke-kvotepliktig sektorer:
EU-samarbeidet har helt siden 2008 hatt forpliktende utslippsreduksjoner i de andre sektorene som ikke dekkes av kvotehandel. Disse er avfall, transport, jordbruk og bygg. På EU-språk heter dette effort sharing. Det vil si at hvert land melder inn til EU reduksjoner de vil foreta innenfor disse sektorene. For 2020 var det samlete reduksjonen i EU for disse sektorene en reduksjon på 10 prosent. Danmark forpliktet seg til minus 20 prosent og Sverige minus 17. Mens Hellas fikk en økning på 11 prosent og Polen 14. Forskjellene representerer de økonomiske evnene til enkelte land.

EUs målsetning for 2030 for disse sektorene er en total reduksjon på 30 prosent ift utslippsnivået i 2005. At Norge skal nå knytte seg til denne ordningen er den store nyheten i dagens utspill fra regjeringen. Norge vil ligge blant landene som vil kutte mest. Og om Danmark kuttet 20 prosent når EUs mål var 10, er det naturlig å anta at Danmark vil ligge langt over 30 når gjennomsnittet for EU skal være 30 prosent til sammen. Norges del vil derfor også ligge godt over tretti prosent reduksjon for avfall, transport, jordbruk og bygg. Det er en svært ambisiøs og dristig målsetning. Det betyr omfattende

3. Fornybart:
Energi fra sol og vind er kostbart. En av årsakene for den høye prisen er mangelen på stordriftsfordeler. Det produseres og selges for få solpaneler og vindmøller.

EU-landene har derfor gått sammen og avtalt at hvert land skal øke forbruket, og dermed etterspørselen, av fornybar energi. Innen 2020 skal alle landene til sammen bruke 20 prosent av energi fra fornybart. I 2030 skal dette økes til 27 prosent.
Norges andel fornybar energi er 54 prosent. Det er det høyeste i EØS, med unntak av Island. Men fordi det dreier seg like mye om å skape et marked med økt etterspørsel, kom Norge og EU frem til at Norge skulle øke sitt forbruk med ytterligere 13 prosent ? dvs 67 prosent innen 2020.

Når EU-landene er enige om ytterligere økning frem mot 2030 vil det si at Norge også må øke sitt forbruk. Med kablene som bygges mellom Norge og kontinentet kan kraftoverskudd i Norge selges i EU og bidra til avkarbonisering hos våre naboland. Her er det mye motstand i Norge. Lokale kraftprodusenter er livredde for å overproduksjon av kraft som fører til at prisene og inntjeningen faller. Deler av industrien er også redd for at kablene vil føre til høyere priser fordi man vil kunne kjøpe kraft produsert på kull som må betale CO2-kvoter. Det vil si indirekte CO2-kostand.


4. Energieffektivisering
Tiltak som reduserer energiforbruk er ikke bare isolering av kjeller og loft eller kontorbygg. Det er også strømforbruk i husholdningssektoren, som støvsuger, TV-er og kjøleskap. Her har EU innført en rekke tiltak som har ført til store reaksjoner hos produsentene. Krav om merking av energikonsum i bygg og målsetninger om at nye bygg ikke skal bruke mer strøm enn de produserer selv, er ikke blitt godt mottatt i Norge. Den rød-grønne regjeringen tok inn en del direktiver i EØS-avtalen men gjennomførte dem ikke. Derfor ble Norge dømt to ganger i EFTA-domstolen. Først for brudd på direktivet ? og andre gang for mangel på oppfølging av den første dommen.
EUs energitjenestedirektiv fra 2006 har Norge enda ikke tatt inn i EØS-avtalen og heller ikke gjennomført.

Målsetningen for 2030 for energieffektivisering er 30 prosent. Det kan bli både krevende og kostbart for Norge. Men det vil bidra til økonomisk vekst og arbeidsplasser i både Norge og resten av Europa.


Regjeringen har tatt et dristig valg. Det skal den ha stor anerkjennelse for. Allikavel gjenstår mange detaljer.
Det er svært godt for klimaet og norsk energipolitikk. Men det er en katastrofe for norsk demokrati. Konsekvensene av Norges manglende deltakelse i EUs beslutningsorgan kommer enda sterkere frem.

2 kommentarer

Oddbjørn Berg

04.02.2015 kl.13:42

Kanskje burde du lese dette ?

http://www.co2web.info/CCR2a-SPM-Norwegian_2014.pdf

jostein bjoerkmo

05.02.2015 kl.06:30

Fint innspill Oddbjørn. Desverre tror jeg nok du blir slettet av PK eliten som er laaangt unna realitetene.

Skriv en ny kommentar

hits