Klimaavtale med EU i det blå

Den intense norske debatten om hvor og hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp frem mot 2030 døde brått da Regjeringen i februar 2015 annonserte at kuttene skal tas i samarbeid med EU. Nå er avtalen med EU i det blå.

EU skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 i forhold til utslippsnivået i 1990.
Det vedtok EUs statsledere i oktober 2014. Den 21. september i fjor kunngjorde EUs miljøvernministre at Norge og EU skal oppfylle 2030-målene sammen. Avtalen skal gjelde for sektorene utenfor kvotehandelsdirektiv, dvs transport, bygg, avfall og landbruk. EU har kalt det innsatsfordeling - fordi kuttene skal tas i form av en felles innsats i følge størrelsen på landenes bruttonasjonalprodukt. Gjennomsnittet er 30 prosent kutt, som betyr 40 for Norge.

Deltakelse i EUs innsatsfordeling gir norske bedrifter muligheter til å finansiere kutt i andre sektorer hjemme og i andre EU-land, slik Stig Schjølset har beskrevet her. Det betyr også at norske myndighetene må melde inn konkrete strategier, insentiver og resultater for utslippskutt til Brussel.

Avtale i fare
Regjeringen ser ut til å sette alt inn på samarbeidet med EU. Men nå står avtalen i fare. Årsaken er som følger: Til sommeren skal Kommisjonen skal legge frem forslag til til hvor mye hvert EU-land skal kutte i de fire sektorene transport, bygg, avfall og landbruk. Først da kan forhandlingene med Norge starte. Å forhandle frem en avtale med EU er svært tidkrevende. Kommisjonen må innhente forhandlingsmandat hos medlemslandene. Til det vil det gå mange runder i EUs ministerråd ? og høringer i Europaparlamentet. Så skal det forhandles. Dette vil skje samtidig som Kommisjonen leder de svært krevende forhandlingene med alle EU-landene i Rådet og Europaparlamentet.

Urettferdig
Erfaringer fra forhandlinger om EØS-kontingenten og jordbruksprodukter vitner om hvor langdrektig det kan være å få til avtaler med EU. Vi snakker om 2018 eller 19. Deretter skal avtalen ratifiseres av alle EU-landene og Europaparlamentet. Alt i alt kan det lett gå 4-5 år fra forhandlinger starter til avtalen trer i kraft. Både fra regjeringshold og i Kommisjonen kommer det frem at EU-siden ikke er innstilt på å gå inn i slike forhandlinger. Kommisjonen spør hvorfor Norge og Island skal inngå bilaterale avtaler om denne ene beslutningen når vi allerede har EØS-avtalen?

Ikke bare vil det være svært tids- og ressurskrevende, men det vil også være urettferdig overfor EU-landenes bedrifter. En bilateral avtale setter ESA og og EFTA-domstolen ut av spill. Mens EU-landene vil bli overvåket av Kommisjonen vil Norge kunne gå fri. Det er ikke rettferdig, mener mange. I dagens politiske klimaet hvor britene snuser på en mer fleksibel tilknytning til EUs indre marked, er en bilateral avtale på et så viktig felt mildt sagt lite populært.

Plan B
I følge St. Meld 13, vil Norge gå tilbake til FN-sporet dersom man ikke kommer frem til en løsning med EU. Det vil si å belage seg på å kjøpe klimakvoter ute slik det står beskrevet i meldingen til Stortinget om en felles løsning med EU.
Det er regjeringens Plan B.

Nå kan det virke som Erna Solbergs presentasjon i Paris om et nytt fond for kjøp av klimakvoter i utviklingsland, vitner om at plan B kanskje har vært første ønske hele tiden. Kvotekjøp ute vil kunne tillate full utvinning av svært energiintensive petroleumsressurser, mens vi kjøper oss fri ved for eksempel å betale for bevaring av regnskogen. Her kan Regjeringen ha malt seg selv inn i et hjørne: EUs nye kvotehandelsdirektiv tillater ikke å kjøpe kvoter utenfor EU-landene. Kvoter fra utviklingsland kan ikke lenger veksles inn i EU-kvoter.

Forsmak på omstilling
Å satse på fortsatt høyt tempo i Barentshavet kan være risikofylt. I Brussel snakker mange om energieffektivisering som den viktigste energikilden. Det har flere oppsider: Mindre forbruk vil redusere avhengighet av import av gass fra Russland, en overordnet geopolitisk målsetning. I tillegg vil det skape nye tiltrengte arbeidsplasser i bygg- og anleggsektoren. For hver prosent EU-landene reduserer energiforbruket, regner Kommisjonen med at import av gass vil reduseres med 2,6 prosent. Målet om å øke effektivisering med 27 prosent innen 2030 kan bety en reduksjon i import av gass med 70,2 prosent. Omstillingen i norsk økonomi etter fallet i oljeprisen vil bare være en forsmak på hva som venter oss om EU lykkes med effektivisering. Både klimakommissær Miguel Arias Canete og visepresident for energiunionen, Maros Sefcovic, har lagt vekt på at EU vil fortsette å importere gass fra Norge frem til 2030. EU må også erstatte fall i egen produksjon. Men begge understreket at gassens rolle i overgangen til lavkarbonsamfunnet: This is not about more gas, but using it more intelligently, sa Canete på pressekonferansen i Brussel under presentasjonen av gasspakken nylig.

Tiden går og teller
Det kan tyde på at Regjeringen bevisst har spilt EU-kortet for å legge klimadebatten død. Antakelig blir det ingen avtale med EU om innsatsfordeling hvis ikke Norge endrer strategi og åpner for at dette regelverket tas inn i EØS-avtalen. Ved å endre strategi og gå inn for å ta inn EUs innsatsfordelingsbeslutning i EØS-avtalen vil Norge kunne spare mye tid. For, tross alt, det gode med EØS er at det speiler automatisk utviklingen i EU. I dette tilfelle kan det gi oss et nødvendig dytt til å komme i gang med diskusjonen om hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits