hits

Blogg

EU rigger seil - med amerikansk presidentvalg

I dag presenterte Europakommisjonens president, Jean-Claude Juncker, EUs tilstand - eller State of the Union. 

 

Økonomisk vekst er tilbake, arbeidsløsheten synker, og populismen er på retrett. Derfor må EU-samarbeidet rigge seil for fremtiden, mente Juncker, og klinket til med en rekke forslag for å styrke EU. 

Mye bra..

Talen inneholdt flere konkrete forslag som for å styrke rettferdighet og sikkerhet i Europa. Et eget overvåkingsorgan, et slags ESA, for arbeidsvilkår skal opprettes for å påse at alle landene respekterer EUs regelverk mot sosial dumping og et rettferdig arbeidsmarked. I tillegg vil Kommisjonen foreslå opprettelse av et eget cyber-sikkerhetsbyrå, for å overvåke og beskytte borgere og bedrifter mot angrep man har sett i USA. 

Når kinesiske bedrifter vil kjøpe opp europeiske selskap, vil Kommisjonen passe på at de ikke tar kontroll over strategiske interesser som forsvarsindustrien. Kina må  gi europeiske selskaper samme rettighet til å eie kinesiske bedrifter - slik Europa gir. I dag kan ingen utenlandske bedrifter eie mer enn 50 prosent av en kinesisk bedrift. En ny strategi for industriell vekst skal legges frem med fokus på avkarbonisering og digitalisering. 

For det er nettopp forsvarsindustrien, og samarbeid om forsvarspolitikk, Junckers kommisjon vil styrke. En felles pott skal gå til å støtte europeisk forsvarsindustri - og passe på at NATOs krav om to prosent av BNP på forsvar skal ikke bare gå til amerikansk forsvarsindustri. 

Nye handelsavtaler med Australia og New Zealand hører også til kategorien over gode tiltak. 

men mye farlig..

Verre og ikke så lite bekymringsfult var Junckers forslag om å innlemme Bulgaria og Romania i Schengen-samarbeidet. Med Kroatia linet opp når de blir klare. Å ta inn disse fattige landene i Schengen vil møte mye motstand i EUs Ministerråd - med gode grunner. At Norge må godta utfallet av EUs beslutning uten å kunne argumenter for vårt syn, bidra til å danne allianser og til slutt stemme er tragisk. Junckers ønske om at alle EU-land skal delta i eurosamarbeidet vil heller ikke bli mottatt med entusiasme. Danmark har varig unntak. Sverige vil må ha ny folkeavstemning dersom de skal innføre euroen. Polen er neste mann ut. 

Mer demokrati

EU skal være verdens beskytter for demokratiske verdier og rettigheter som frihet og likhet. Derfor må medlemmene respektere Europadomstolens avgjørelser, tordnet Juncker med henvisning til Ungarn og Polen. Tyrkisk medlemskap la han på is og oppfordret Erdogan til å la journalister få gjøre jobben sin uten å bli satt i fengsel. 

President Juncker lanserte også en spenstig idé om å slå sammen presidenten i Kommisjonen og Det europeisk råd, stillingen til polske Donald Tusk. Juncker la ikke skjul på at den nye presidenten må velges av alle EUs borgere - en form for amerikansk presidentvalg. Slik vil han gi EUs ledelse større legetimitet og mer tyngde, både innenfor og utenfor EUs grenser. 

Arbeidsløshet og migrasjon

Europa står overfor et veiskille. Som brexit-legenden Farage sa: Det britiske folk valgte å gå ut og du valgte å overse hvorfor. Farage mente det ene og alene hadde med manglende begrensninger på fri innvandring  - som på EU-språket heter fri flyt av arbeidskraft. 

Det er nok en påminnelse om at slaget om EUs fremtid vil stå om hvorvidt Unionen makter å takle ungdomsledighet og migrasjonspresset. Vi må følge godt med og henge med i svingene.  

 

 

 

Erna til Brussel: Hevd norske Brexit-interesser!





 


Når statsminister Erna Solberg kommer til Brussel torsdag i neste uke må hun sørge for at Norge står frem og krever sine rettigheter under Brexit-forhandlingene. Hittil har ikke norske diplomater klart å gjøre jobben sin.  Norge er isolert og står helt alene utenfor forhandlingene. Det kan få svært alvorlige følger for norsk økonomi, norske studenter og bosatte i Storbritannia dagen da britene forlater EØS, den 30. mars 2018.

EUs toppledere møtes i dag for å vedta retningslinjene for Brexit-forhandlingene. Ikke ett eneste ord, eller så mye som en fotnote blir hengitt EØS, Norge eller nordmenn. Hverken i britenes White paper eller Donald Tusks svar på vegne av EU-landene. Det vitner om et slett norsk diplomatisk arbeid.

Ingen hjelp fra Sverige

Hvordan det virker for EØS vet jeg ikke, svarte Sveriges statsminister Stefan Löfven på spørsmål fra NRKs korrespondent Philip Lote  ved inngangen til dagens toppmøte. Lote spurte om Sverige ville kjempe for norske interesser. 



 

EU-landenes interesser

Alle EUs statsledere er kommet til toppmøtet i Brussel for å passe på at deres økonomiske og politiske interesser blir ivaretatt. Forhandlingene vil kunne utløse mange konflikter mellom EU-landene seg i mellom og britene. Statslederne fra Irland, Danmark og Holland har allerede møttes for å forberede forhandlingen om fordeling av fiskekvoter. Norge henter mye fisk i britisk farvann og vil tape store inntekter dersom britene krever full nasjonal rådighet over sine farvann. Men vi var ikke buden på møtet.

Norges interesser

Norsk offshoreindustri er en av de største leverandører til petroleumsindustrien på britisk sokkel. Statoil har også store investeringer i offshore vindkraft som er avhengig av økonomiske insentiver fra London. Statnett bygger kabel over Nordsjøen som delfinansieres av EU og Storbritannias National Grid. Norsk Sjømatnæring har vesentlige investeringer i Skottland. Slik kan vi fortsette med andre viktige norske sektorer fordi Storbritannia er Norges tredje største handelspartner. I tillegg bor det ca seks tusen nordmenn i Storbritannia og ytterligere fem tusen norske studenter går på britiske universiteter.

Alvorlige konsekvenser for Norge

Den 30. mars 2018 opphører alle rettigheter Norge har i Storbritannia. Da kan britiske myndigheter innføre diskriminering overfor norske bedrifter. Norske eksportører kan bli møtt med nye tollsatser. Mens alle nordmenn har de samme rettigheter som britiske borgere i dag, vil de måtte stille seg i en helt annen kø for å få oppholdstillatelse og vil ikke lenger kunne motta statlige ytelser som trygd, arbeidsløshetspenger, eller få dekket utgifter til sykehus.

I henhold til EØS-avtalens paragraf 127 skal et land som fratrer avtalen notifisere partene ett år før fratredelse. Deretter skal det innkalles til en diplomatisk konferanse med deltakelse fra alle landene for å justere avtalen. Men det står ingenting om hvordan partene skal forholde seg til landet som forlater avtalen.

Erna til Brussel

På torsdag kommer statsminister Erna Solberg til Brussel for å treffe kommisjonspresident Jean-Claude Juncker og presidenten i Det europeiske råd Donald Tusk.

Det blir statsministerens store mulighet til å sette Norge på kartet og be om at EU-landene offentlig anerkjenner at britene også forlater EØS. Hun burde også vise til artikkel 127 i EØS-avtalen og invitere til en diplomatisk konferanse slik alle EU- og EFTA-landene er bundet til i følge avtalen. 

Oslo 20170428.
Statsminister Erna Solberg (H) og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre i den selvkjørende bussen som skal transportere dem til IKT-Norges årskonferanse i Oslo fredag.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
 

 



 

Brussel, 22. mars. Ett år etter

For ett år siden befant jeg meg i et møterom i Europaparlamentet bare et par hundre meter fra bombeeksplosjonen i metrostasjonen Maelbeek i Brussel. Tidligere samme morgen gikk en annen selvmordsbombe av på Zaventem flyplass, et sted jeg oppholder meg opptil flere ganger i uken. 32 liv ble revet bort. Et hundretalls skadde. Jeg hadde englevakt.

 



 

I dag markerer Brussel og Belgia ettårsdagen etter terroren og jeg spør meg: Har livene våre endret seg? Kan vi føle oss trygge igjen?

Jeg ser alltid etter en nødutgang eller rømningsvei når jeg befinner meg i store menneskemengder. Eller forsøker rett og slett å unngå dem. Belgisk media har etterspurt studier for å måle folks reaksjoner på sjokket vi sitter igjen med. De lar vente på seg.

Som brusselboer er jeg opptatt av om politiet og myndighetene gjør jobben sin for å sikre tryggheten i hverdagen. Synet av marinesoldater i gatene og sirener om natten skremmer meg ikke. Tvert i mot opplever jeg det som trygt at myndighetene setter inn ressurser for å styrke sikkerheten vår.

Fra dør til dør

For å rydde opp i hva Donald Trump kalte "living in a hell hole" har politiet i gått fra dør til dør i bydelen Molenbeek, hvor terroristene kom fra. 8600 hus er besøkt og 22,668 innbyggere sjekket, ifølge politiet. Av de 1600 registrerte organisasjonene i bydelen var et hundretalls involvert i kriminalitet og 51 knyttet til terror. 26 innbyggere i Molenbeek oppholder seg fortsatt i Syria og 46 er sitter i fengsel for terrorhandlinger. 26 blir fotfulgt. Ingen skal ha reist til Syria de siste tolv månedene. Allikevel stiger antallet radikale muslimer i Brussel, melder nettstedet Politico − noe som er svært bekymringsfullt

For sjenerøst

Belgias kolonifortid og naboskap med Frankrike, kombinert med en usedvanlig sjenerøs velferdsstat, gjør landet en attraktiv destinasjon for økonomiske flyktninger fra Afrika. Paradoksalt nok er en av Belgias største utfordringer at landet er for sjenerøst og for demokratisk.  Belgia har et bredt spekter av trygdeordninger. Barnehager er gratis, nesten gratis tre retters lunsj på alle skoler (med egne menyer for de tre viktigste religionene), og gratis kollektivtrafikk for alle barn under 14. Bomringer finnes ikke. Å søke arbeidsløshetstrygd sitter løst for de unge. De hever lett 900 euro per måned og jobber svart ved siden av, fordi oppfølging på arbeidskontorene er utilstrekkelig.

For demokratisk

Et omfattende problem er landets komplekse styringsmodell med flere forvaltningsnivå. Behovet for økt kommunikasjon og koordinering mellom politi, etterretning og rettsvesenet er skrikende. Dette kom også frem i Norge etter 22. juli-tragedien.

Man kan si Belgia er for demokratisk fordi anklagedes rettigheter ofte overgår politiets makt − noe som kjennetegner demokrati og rettsstat. Tidligere hadde for eksempel ikke politiet lov til å utføre ransakelser utenfor kontortid. Tidsrammen på 24 timers varetektsfengsling ble nøye opprettholdt og mistenkte gikk fri fordi politiet ikke hadde kapasitet til å avhøre dem.

Nå er varetektstiden utvidet til 72 timer. Hatefulle ytringer kan straffeforfølges, men er vanskelig å bevise i en rettsal. I alt 30 tiltak er innført. Allikevel har ikke Belgia innført noen unntakstilstand som opphever folks rettigheter, slik som i Frankrike hvor unntakstilstanden fortsatt gjelder. 

Gråsoner

Slik oppstår det samfunnsgrupper med folk i gråsoner. Tiltrukket av sjenerøse velferdsordninger blir de trukket inn i småkriminelle miljøer som gir grobunn for ekstreme religiøse miljøer. Saudi Arabia, Qatar og Kuwait, med gjemte penger i Sveits, finansierer bygging og drift av moskeer hvor myndighetene ikke makter å kontrollere de religiøse budskapene. Her indoktrineres ekstremistiske islamske holdninger uten kontroll, fordi belgiske myndigheter setter respekt for religionsfrihet høyt.  

Belgia på knærne

Terroren i Paris i november 2015 og fire måneder senere i Brussel lammet Belgias økonomi. Flyplassen i Zaventem var stengt i ukesvis, og når den og togstasjonene etter hvert åpnet skulle alle passasjerer kontrolleres, noe som ledet til enorme køer. Skolene ble beordret stengt i en uke. Brussel var som godt som dødt. Europas hovedstad er pulsåren i Belgias økonomi og ifølge instituttet "SPF Economie" krympet landets økonomi med 0,1 prosent av bruttonasjonalproduktet i første kvartal av 2016. 122 millioner euro gikk tapt i omsetning bare i Brussel i samme periode. Turismen, som hadde bygget seg opp gradvis over de siste tjue årene, ble totalt kvelt.

Heroisk Thon EU Hotell

Nå melder hotellene om omsetning på nivået før bombene i ukedager, mens helgetrafikken fortsatt ligger litt etter. Sjefen for Thon-hotellene i Brussel, Nils Hauge, som selv stod for et heroisk arbeid med å ivareta lidende fra EU-hotellet rett utenfor Maelbeek stasjon, kan bekrefte at ting er i ferd med å normalisere seg og at det nesten er business as usual for hotellnæringen. Etter en dramatisk nedgang våren 2016, opplevde hotellene en oppsving mot slutten av året.

Lyspunkter

Det finnes flere lyspunkter. Myndighetene i Molenbeek har fått økte statlige subsidier og i det siste investert store beløp i å oppgradere veier og fortau i bybildet, men også digital infrastruktur. Et senter for nyskapning, en hub for start-ups, har tiltrukket folk fra hele Brussel. Nå går bydelen på folkemunne under navnet Molengeek. Målet er å gi unge arbeidsløse et sted å komme for å teste ut sine ideer, bli coachet og hjulpet ut i arbeidslivet.

"Vi lever som før, men vi tenker annerledes", sier en kjent belgisk professor ved Det frie universitetet i Brussel, når han blir spurt om hva terroren har ført til.

Det er nok riktig.

Up yours Nexit! Europa er tilbake!

84 % prosent av hollandske velgere stemte i går på pro-EU-partier. Blåser det en ny politisk vind over Europa? 

Etter Trump- og Brexit-seirne slår Europa tilbake. Populistiske strømninger i USA og Storbritannia har ikke i like stor grad smittet over på kontientet. I stedet har det mobilisert positive, optimistiske og konstruktive krefter uttrykt i et bredt spekter av politiske alternativer. De sier alle et klart nei til populistisk islamofobi og et rungende ja til europeisk samarbeid.

Mest av alt seiret demokratiet med rekordhøy valgoppslutning på over åtti prosent. Så høyt har ikke valgdeltakelse i Norge ligget siden rekordåret 1989.

Nederland har et eksepsjonelt levende demokrati, med 28 politiske partier hvor av opp mot 15 er representert i nasjonalforsamlingen.



 

I Europa skimtes nå et viktig politisk skifte. Arbeidsløsheten i EU-landene er på vei ned, og er på 8,1 prosent.  De nasjonalistiske og brune tendenser som har preget debatten i mange land de senere årene blir nå tilbakevist av velgerne: Østerrikes president Alexander Van Bellen knock out på nasjonalisten Norbert Hofer under omvalget i desember i fjor. I Spania har ingen nasjonalistiske anti-EU-partier virkelig slått rot. Og i går gjorde den sittende statsminister Mark Rutte alle konkurrenter til skamme ved å innkassere en soleklar seier med 21, 2 prosents oppslutning og 33 representanter av de 150 setene i nasjonalforsamlingen. Rutte slo ut Frihetspartiets Geert Wilders som endte på andreplass med 13.1 prosent og 20 mandater. Det er åtte mandater flere enn ved forrige valg, men langt lavere enn forventet. De grønne venstre slo ut det tradisjonelle arbeiderpartiet og fikk hele 14 representanter, opp fra 4 ved forrige valg: Stå opp for dine verdier, stå opp for flyktninger, stå opp for Europa. Sammen kan vi stoppe populistene, sa partiets jublende leder Marjolein Meijer.

Geert Wilders vil fortsatt være en toneangivende stemme i hollandsk politikk.  En påminnelse om at kampen for å bevare europeiske verdier må fortsettes i styrket grad. Wilder har udiskutabelt bidratt til å sette dagsordenen i Holland og hans partifeller har fortsatt grobunn i Frankrike, Italia og Hellas. I dagens Europa er Wilders en viktig påminner om behovet for rettferdig innvandringspolitikk, fokus på integrasjon, men også om å stå opp for våre grunnholdninger om likeverd og menneskerettigheter. 

Kanskje bør vi takke Wilders for hans klare rasistiske holdninger. Hans utskjelling av marokkanere og islam har bidratt til at hollendere gikk til urnene som aldri før. Om Fremskrittspartiet og Senterpartiet forsterker retorikken mot innvandrer og mot EU, vil kanskje Venstre, KrF og Ap våge å ta til orde for EU-samarbeidet?

Den 23. april står presidentvalget Frankrike for døren hvor den nasjonalpopulistiske Marine Le Pen ligger an til å få oppimot tredve prosents oppslutning. Fortsatt ser hun ut til å bli mørbanket av Frankrikes nye politiske wonderboy, Emmanuel Macron i den andre valgrunden søndag den 7. mai. Valgresultatet i Holland kan gi Macrons liberale og EU-vennlige partiprogram ny vind i seilene. Måtte bare vinden blåse langt nordover også. 

 

 

Keep calm and negotiate - med EU og Norge!

Storbritannias EU-forhandlinger avsluttes oktober 2018. 

Det sa Europakommisjonens sjefsforhandler Michel Barnier på en pressekonferanse i Brussel i dag.


 

Skal jeg snakke engelsk eller fransk? − fleipet franskmannen og begynte for høflighets skyld på engelsk før han skiftet frem og tilbake underveis. 

Etter å ha besøkt atten regjeringssjefer i EUs 28 medlemsland, og holdt sonderinger med Europaparlamentet, er EU klar for å starte forhandlingene med britene. Den store bomben i Brussel i dag var at EU-institusjonene og medlemslandene står samlet i forståelsen av at Artikkel 50 begynner når EU er klar og skal inkludere forhandlinger om britenes nye partnerskap, og ikke minst godkjenning av forhandlingsresultatet av EU og Storbritannia. Tid til godkjenning i Det europeiske råd og i Europaparlamentet vil ta minimum seks måneder innen den endelige sluttdatoen 1. april 2019. Det kan bli en April fools day av dimensjoner. 

I praksis betyr det  at forhandlingene må ferdigstilles innen oktober 2018, dersom statsminister Theresa May holder sitt løfte og trekker i Artikkel 50-snoren i løpet av mars 2017. 

Lyn i Downing Street

Det krystallklare signalet fra den tidligere indre markeds-kommissæren Michel Barnier, vil slå ned som et lyn fra klar himmel i Downing Street  nr 10, som har trodd de selv kunne bestemme tidspunktet. The quicker the better - sa Barnier, som ikke la skjul på at EU-landene ønsker å komme i gang så raskt som overhodet mulig for å unngå unødvendig usikkerhet. EU-landene vil ha en rask prosess slik at de ikke tar unødvendig oppmerksomheten fra de viktige oppgavene som å bygge et nytt forsvarssamarbeide, energiunion, digitalmarked og et europeisk kapitalmarked. 

Kommisjonens sjefsforhandler gjentok beskjeden om at ingen forhandlinger vil begynne før britene notifiserer Artikkel 50, og at alle medlemslandene står bak denne holdningen. 

Barnier understreket også at EU-samarbeidet går ut på fordeler og plikter, og at deltakelse i EUs indre marked er ensbetydende med de fire friheter for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. 

Britisk-norsk handelsavtale?

Den 14. desember inviterer den britiske ambassaden i Oslo norsk næringsliv til en uformell diskusjon om hvilke utfordringer britenes fratreden fra EU kan bety. 

Da vil også det britiske handelsdepartementet forklare hvorfor de lanserer en dialog med Norge om handelspolitikk. En norsk handelsavtale med britene kan by på store muligheter, men også utfordringer for næringsområder som i dag er lukket eller mangler markedsadgang i EU, som landbruk og sjømat. 

For sjømatnæringen er dette en stor mulighet til å få redusert tollsatser på bearbeidete fiskeprodukter. Det vil bety åpning av Europas tredje største marked med sekstifire millioner innbyggere. Landbruket, derimot,  vil måtte kjempe for å beholde samme handelsregime som Norge i dag nyter godt av overfor EU med høye tollmurer. 



 

 

 

 

 

Trumps verste: Innføre toll mot Kina!

Donald Trump er USAs neste president. Det er ikke til å tro. Hvor skal vi begynne?
Hvor mye skade kan han gjøre? For USA, verden og oss? Her er syv punkter.



 

1. Sikkerhet: Det verste Trump kan gjøre er å bryte avtalen med Iran om ikke å utvikle atomvåpen. Gjør han det kan det føre til store spenninger i Midtøsten. Bryter han med Iran-avtalen vil han kunne gjeninnføre økonomiske sanksjoner,  og straffe europeiske selskaper som handler med Iran.

2. Handel: Trump vil trekke USA ut av Verdens handelsorganisasjon og innføre høye tollsatser, opptil 45 prosent,  på import av varer fra Kina. USA er verdens mest kjøpekraftige marked og Kinas økonomi vil da få et skudd for baugen. Synker den økonomiske veksten får det store konsekvenser for europeisk og særlig norsk økonomi fordi Kina vil kjøpe færre råvarer. Oljeprisen vil falle ytterligere.

Trumps rådgivere vil nok minne ham på den sterke inflasjonen som fulgte etter at President Nixon innførte tollsatser i 1971. Det svekket amerikansk økonomi og bragte Reagan til makten.

3. Nato: Europa har nytt godt av amerikansk beskyttelse helt siden D-dagen i 1944 og særlig etter opprettelsen av Nato i 1949. Det har kostet amerikanske skattebetalere enormt, penger de kunne ha brukt på å finansiere egen velferd. Trump har uttalt at USA betaler  over sytti  prosent av utgiftene for europeisk forsvar, mens i realiteten ligger det nede mot et par og tjue, som er klart mest av alle medlemmene.  Nato-paraplyen fungerte økonomisk så lenge de andre Natolandene kjøpte amerikanske varer og amerikanske dollar var knyttet til gull og fungerte som verdens valuta. Den ordningen avviklet Nixon i 1971, og siden den gangen har amerikansk økonomisk dominans svekket seg. Nå vil EU-samarbeidet ta større grep om forsvars og sikkerhetspolitikk. Det vil måtte få konsekvenser for norsk forsvarspolitikk.  

4. Klima: President Obama ratifiserte FNs klimaavtale fra Paris i 2015 ved en «executive order», som vil si han gikk utenom Kongressen. FNs klimaavtale har allerede trådt i kraft, som vil si at det vil ta flere år å forhandle seg ut av avtalen. Antakelig mer enn fire år. Men når Trump har flertall i begge hus i Kongressen, kan han rett og slett bare overse avtalen. President Obama inngikk også en avtale med Kinas president Xi om utvikling av klimateknologi. Denne vil nok ikke Trump røre, men den gir Kina et viktig forhandlingskort dersom Trump gjør alvor av å innføre tollsatser.

5. Skatt: Trump har lovet å senke skattesatsen for amerikanske selskaper fra 35-40 prosent til 15 prosent. Det kan få store konsekvenser for store selskaper som Google og Apple som i dag ikke fører inntekter fra omsetning utenfor USA tilbake. Senker han skattene så dramatisk vil det bli vanskelig å leve opp til loven om å begrense budsjettunderskuddet. Men igjen, med republikansk flertall i Kongressen har han stor fleksibilitet. Britene tenker på det samme, og flere baltiske land har allerede innført en lav flat skatt. Det kan presse norske bedriftsskatten nedover.

6. Europa og Norge: EU-samarbeidet vil bli langt viktigere i en Trumps verden. Spesielt vil EUs samarbeid med Kina få stor betydning på godt og på vondt. Da USA innførte importrestriksjoner på kinesisk stål dumpet kineserne stål på det europeiske markedet. EU svarte med mottiltak noe som gikk ut over norske eksportører. Slik kan man se på andre områder som aluminium som er viktig for norske hjørnestensbedrifter som Norsk Hydro.

7. Men Trumps kinavrede kan bidra til at EU og Kina kommer sammen og inngår et nærmere samarbeide. Det kan sette fart i handelsavtalen mellom EU og Kina, til gode for europeisk økonomi. Vårt dårlige forhold til Kina pga Nobels fredspris til Liu Xiaobo, vil få enda større betydning. Hittil har vi ikke lidd av kinesisk boikott av norsk laks og politisk dialog. Det vil kunne endre seg i Trumps nye verden.

 

 

 

Brexit: Norges historiske sjanse

Theresa Mays tale til det konservative Tory-partiet den 2. oktober vitnet om en 'hard Brexit' fordi kravene hun stilte til britisk uavhengighet ikke er forenelig med deltakelse i EUs indre marked. Talen vekket sterke reaksjoner i Skotland og Nord-Irland. Skottene frykter økonomiske negative økonomiske konsekvener og Nord-Irland frykter for den skjøre fredsavtalen. Verdien på det britsiske pundet er nå rekordlav og British Bankers' Association meldte nylig at banker forbreder seg på å forlate London. Presset på statsminister Theresa May øker for å komme med klare signaler som kan holde Storbritannia samlet og roe markedene. En justert EØS-modell kan være forenelig med Mays krav om nasjonal kontroll på innvandring, frihet fra EU-domstolens avgjørelser og mulighet til å inngå egne handelsavtaler. Norge, som EØS-land og nær alliert av Storbritannia, bør tilby en meklerrolle mellom Brussel og London.



Innstramming i fri flyt av arbeidskraft

På toppmøtet i Bratislava den 9. september vendte EU-landene kategorisk ryggen til britenes krav om unntak fra fri flyt av arbeidskraft. Den vedvarende flyktingekatastrofen og økende oppslutning for populistiske partier kan sørge for politisk støtte fra toneangivende EU-land om å stramme inn ordningen. Det gjelder bl.a i Frankrike hvor de to ledende franske konservative presidentkandidatene Alain Juppé og Nicolas Sarkozy begge har tatt til orde for å reformere Schengen-avtalen og holde årlige avstemninger i nasjonalforsamlingen om antall innvandrere. Blir Marine Le Pen slått på målstreken i det franske presidentvalget i mai 2017 er en innsramming av immigrasjon og arbeidsinnvandring helt nødvendig for å holde henne unna presidentembetet ved neste korsvei. Justering av trygdeutbetalinger i henhold til prisnivået i mottakerlandet er allerede foreslått av Europaparlamentets Brexit-ansvarlige, Guy Verhofstad. Slik er støtte til Mays krav om å kontrollere innvandring  fra EUs egne rekker er ikke usannsynlig.

Domstolen

Rettslig likebehandling i EU- og EFTA-landene er bærebjelken i EØS. For EU-landene har EUs lovgivning forrang over nasjonale lover og EU-domstolens avgjørelser får direkte anvendelse. EFTA-landene, derimot, har beholt, dog teoretisk,  juridisk suverenitet med reservasjonsrett som ikke gis EU-landene. EFTA-domstolen er derfor ikke på langt nær like inngripende som EUs. De fleste domsavsigelser er rådgivende, selv om de i praksis gir EFTA-landene lite valg annet enn å respektere domstolens avsigelser. Forskjellige juridisk krav til EU- og EFTA-landene gjør at Theresa Mays kan ha sine ord om juridisk suvrenitet i behold.

Egen kommissær

EØS-avtalens demokratiske underskuddet ligger i EFTA-landene forpliktes til å innføre EUs lovgivning uten å delta i EUs beslutningsorgan. Da Jacques Delors lanserte EØS-avtalen i januar 1989, lå det i kortene at EFTA-landene skulle ta del i EUs beslutningsorgan på områder avtalen dekket. Forslaget ble forkastet av både Europaparlamentet og EF-domstolen.

Et kompromiss mellom EU og Storbritannia vil være å hente frem Jacques Delors' visjon og gi EFTA-landene større innflytelse og deltakelse i EUs egen utredningsprosess, uten å gi adgang til EUs ministerråd og Europaparlamentet. Det vil gi EFTA-landene egne kommissærer på områder innenfor Det indre markedet. Det demokratiske underskuddet reduseres, uten å undergrave EU-landenes suverene beslutningsprosess.

Handelsavtaler

EØS-avtalen er ingen tollunion. Storbritannia står derfor fritt, akkurat som Norge og de andre EFTA-landene, til å inngå handelsavtaler med andre land.

Nærmest gratis

EØS er også betraktelig rimeligere enn EU-medlemsskap. Ingen EFTA-land betaler ett eneste øre inn i EUs budsjett. De betaler kun til økonomisk og sosial utjevning i Sentral- og Øst-Europa foruten til programsamarbeid som Horizon2020. Norge betaler i dag i underkant av tre miliarder kroner i året til de fattigste landene i EU. Sveriges EU-kontingent er på over tretti miliarder. Svenskene får mye tilbake, men som nettobidragsyter betaler de totalt sett  langt mer enn Norge. Britene vil komme adskillig billligere unna med EØS.

Norsk meglerrolle

Som EØS-land og med nære bånd til Storbritannia har Regjeringen unik innsikt og forståelse for både Storbritannias og EUs krav. Derfor bør den tilby en meklerrolle mellom London og Brussel og snu det uheldige inntrykket om at Norge ikke ønsket Storbritannia velkommen i EØS. Det kan sørge for at britene loses inn i EFTA og ikke lager sin egen bilaterale EØS-modell som vil gjøre vår egen avtale enda mer perifer. Med britene ved Norges side vil EØS-institusjonene og den politiske dialogen mellom EU- og EFTA-landene kunne få et reelt innhold til stor fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

Den norske regjeringen har en historisk sjanse. Det vil være i våre egne og Europas interesser at vi manner oss opp og griper den. 

Erna: Ring Theresa og Angela!


 

Igjen har våre europeiske naboer satt agendaen for et nytt og vidtrekkende samarbeid. I et historisk perspektiv er konklusjonene fra det uformelle EU-toppmøte i Bratislava av samme kaliber som forslaget til kull- og stålunionen fra 1950. Denne gangen skal EU-landene lansere felles militært forsvar.

Sikkert sent, vil mange si, etter å ha sett seg rundt:

  • Fra øst trues Europa av Putins ambisjoner om å gjenvinne det gamle sovjet-herredømme: Okkupasjon av deler av Georgia, sponsing av separatistbevegelse i Øst-Ukraina og annektering av Krimhalvøya. Putin sleper føttene i Syriakonflikten, vel viden om at flyktningerstrømmen slår sprekker i EU-samarbeidet.
  • I sør-øst bruker landene i Midtøsten inntektene fra salg av olje og gass til Europa til å finansiere bygging av moskeer. Der lønner de imamer som sprer radikalisering og hat mot vestlige verdier og rettigheter, som munner ut i terror og redsel.
  • I sør makter ikke det afrikanske kontinent å bygge samfunnsstrukturer for økonomisk vekst og økt levestandard. Konfliktene og kaoset i Irak, Somalia og Libya reduserer ikke antallet desperate forsøk på å nå Europa i den nærmeste fremtid.
  • I vest truer presidentkandidat Donald Trump med å redusere økonomiske bidrag til Nato og snu amerikansk lederskap innen internasjonale handel. Forrige gang USA stoppet import av kinesisk stål vendte kineserne seg til Europa som måtte innføre handelsblokkade med store konsekvenser for norske eksportører.

I dette bildet er det ikke oppsiktsvekkende at EU-landene, tross etter å ha mistet sitt tredje største medlem, ikke ser noe annet valg enn å gå videre. Som Churchill sa: If you are going through hell, keep going! 

Grensekontrollene mot tredjeland skal styrkes. Flyktninger skal få Schengenpass. Etteretningstjenestene må bli flinkere til å utveksle informasjon. Energiunionen skal sørge for selvforsyning av karbonfri energi. Digital- og kapitalunionen må til for å skape nye arbeidsplasser.  Og nå altså en forsvarsunion: Felles kommandostruktur skal opprettes, i nært samarbeid med Nato. Forsvarssamarbeidet vil gi sårt tiltrengt rom for rasjonalisering og kostnadsbesparelser. Og ikke minst: Et nytt fond skal opprettes for å fremme F&U i europeisk forsvarsindustri. 

I 1952 mente den norske regjeringen at kull- og stålunionen aldri ville kunne realiseres. Tre år senere konkluderte en regjeringsoppnevnt studie at det ikke var noe for Norge. Vår økonomi var for sårbar og vi befant oss for langt unna til å kunne konkurrere på kontinentet.

I dag er vi Europas rikeste land og et museklikk unna våre naboer. Men norsk økonomi og forsvar står overfor viktige omstillinger. Innholdet i Bratislavaprosessen kan være en viktig drahjelp på mange fronter.

I regjeringskvartalet og på 7. -juniplassen har man kunnet høre en knappenål falle etter kunngjøringen i Bratislava. Akersgaten og Marienlyst har ikke  turt å  utfordre sentrale politikere om hva det kan bety for Norge.

Her er mitt råd: Erna Solberg bør snarest invitere på jentetur med Theresa May og Angela Merkel. I peisestua på Høvringen Høyfjellshotell kan de sitte i ro og fred å planlegge et europeisk toppmøte. Der kan de legge frem forslag til et nytt britisk-inkludert EØS og et europeisk forsvarssamarbeid. Det er ingen tid å miste. 

Britenes varsko setter EU på prøve!


 

Resultatet av den britiske folkeavstemningen er et hardt skudd for baugen for alle som er opptatt av internasjonalt samarbeid og europeisk integrasjon. Britenes nei er et klart varsko til EU-landene og institusjonene i Brussel om at samarbeidet må endres.

Selvransakelse

«Det du ikke dør av gjør deg sterkere» sa EU-president Donald Tusk i morgentimene i Brussel i dag. Gjennom EUs historie har samarbeidet vist evnen til å reise kjerringa og komme seg gjennom kriser − men skal de overkomme denne må det sterkere skyts til. Først må EUs ledere stoppe opp, sette seg ned og erkjenne: Hvordan har vi kommet hit? Går det an å gjenvinne folks tillit? Hvordan skal folk settes i stand til å forstå hvordan EU-samarbeidet fungerer, og sist men ikke minst, hvordan samarbeidet kan endres. I den forstand vil Brexit føre til en selvransakelse EU aldri har sett maken til.

Juncker må gå

Etter Tusks uttalelse i morges ble det forferdelig stille. Tyske forbundskansler Merkel har invitert sin franske og italienske kollega til et eget møte i forkant av det ekstraordinære toppmøtet. Spørsmålet er hvor ambisiøse de vil være om EUs fremtid? Eller om de heller vil avvente utfallet av diskusjonen med sine andre  kollegaer på toppmøtet. Uansett;  den svært lite synlige kommisjonspresident Jean-Claude Juncker vil bli satt under press. Hans avgang vil ikke komme overraskende.

Slutten på det indre marked?

Mange mener det er EUs indre marked som har irritert og provosert et England som en gang hadde verdens herredømme. EUs direktiv for utslipp fra energi- og industriproduksjon er et godt eksempel. Direktivet har tvunget britiske kullkraftverk og tungindustri til å investere millioner av pund i kostbare renseteknologi. Noen har måttet legges ned. Slikt irriterer. Resten av Europa og Norges får et problem om britene ditcher EUs strenge miljølovgivning. Da vil det igjen blåse svovelutslipp over Nordsjøen og gi sur nedbør i norsk natur.

Finansmarkedene i London kan kaste hele EUs stramme reguleringspakke på båten og innføre de gamle liberale tilstandene fra før finanskrisen herjet. Retur av offshore banking og skatteparadiser vil sannsynligvis være den eneste mulighet for å bevare Londons status som Europas finanssenter. I Frankfurt har boligprisen allerede økt betraktelig den siste uken. 

Mer EU, men  på færre områder

Inntrykkene fra de siste runder med debatter i britisk TV etterlot det klare inntrykk at innvandring var argumentet som fikk flest til å se rødt. Opprør og uroligheter i Midt-Østen og i mange deler av Afrika skyldes i en viss grad at Europa ikke har klart å snakke med én stemme i internasjonale konflikter. Med britene ute øker sjansen for et sterkere utenriks- og forsvarspolitisk samarbeid som kan stå side om side med Russland, USA og Kina.

Enden på EUs selvransakelse og reform kan resultere i større satsing på økt felles innsats på områder folk flest er opptatt av som immigrasjon, klima, energi og forsking.

Nytt EØS-land?

Viktigst av alt var at Tusk sa klart og tydelig fra at frem til de gjenværende 27 EU-landene er blitt enige med Storbritannia om detaljene om fratredelse, skal all EU-lovgivning fortsatt være gjeldene i Storbritannia og hele EU. Det er et viktig signal som gir forutsigbarhet også for norsk næringsliv.

Britene må selv bestemme seg om hvilken tilknytningsform de vil be om: Den norske EØS-modellen? Den Sveitsiske, bilaterale med flere uløste problemer, eller den Canadiske i form av en WTO-basert handelsavtale? Deretter skal de forhandle fratredelse med alle 27 medlemslandene og Europaparlamentet om alle fem og tredve kapitler.

Mange i dag, inkludert The Economist, snakket om at tilknytningen med størst sjans til å roe markedene, er den norske. Det vil tiden vise.            

Brexit: Norge kan bli foreldreløs i EU



Utfallet av den britiske folkeavstemningen om EU er fortsatt helt åpent. Britiske meningsmålinger tok radikalt feil under valget på Underhuset i 2015, og bookmakernes sterke tro på Remain-siden levner liten tillit.

Isolasjon avler vold

Det grusomme drapet på underhusmedlemmet Jo Cox av en ytre høyre nei-tilhenger, viser hvilke desperate handlinger nasjonalisme og isolasjon kan fremprovosere. 22. juli-terroristen var like sykelig opptatt av motstand mot EU-samarbeidet som innvandring i sitt absurde manifest. Det vitner om hvor galt av sted det kan føre med enkeltmennesker når politiske strømninger frister med å stenge land og mennesker inne, i stedet for å samarbeide over landegrensene. Det tragiske mordet på Anna Lindh endret heller ikke opinionen dagene før folkeavstemningen om Sveriges deltakelse i eurosonen. Mens isolasjon avler vold, avler samarbeid harmoni. Derfor vegrer norske nei-aktører som SV seg for å uttale seg om Brexit, slik Kjetil Alstadheim skriver så elegant om i En ut-av skoene-opplevelse i dagens utgave av Dagens Næringsliv. Til og med den innbitte EU-kritikeren Per Edgar Kokkvold tør heller ikke vise kortene i sin siste søndagskommentar i Aftenposten. Men kaster britene loss kommer de nok løpende med hva-var-det-vi sa. 

Debatten

EU-debatten i Storbritannia domineres av flere perspektiver: Tabloidavisen The Sun omtaler Brussel som et totalitært system, og The Telegraph sier verden er større enn EU, akkurat som den norske neisiden. La oss se nærmere på begge påstander.

Grunnpilaren i EU-systemet er at suverene land går sammen om å samarbeide på ett og ett område. Når de går løs på felles utfordringer fordi de ser seg best tjent med å samarbeide, avgir de i praksis suverenitet. Ved lange forhandlinger kommer de frem til at de får mer igjen for å dele suverenitet enn å stå alene. På samtlige områder der EU-landene har forhandlet seg frem til en felles holdning har Underhuset og den britiske regjeringen gitt sitt eksplisitte tilsagn. EU er ingen suveren stat og kommer aldri til å bli det. Å si at Underhuset ikke lenger er den suverene lovforsamlingen i Storbritannia blir derfor helt feil, slik professor ved Universitetet i Liverpool,  Michael Dougan, slår fast.

Telegraph sier Storbritannia står fritt til å handle med hvem som helst. Det hører jeg også ofte fra norsk ungdom som kommer til Brussel. I forhold til EU har Storbritannia har i realiteten tre alternativer:

EØS-modellen

Den sikreste måten er å bli med i EØS. Fordelen med den ?norske modellen? er det automatiske opptaket av regelverk og at vi har felles kontroll og tvisteløsning. Dermed vet økonomiske aktører i EU-land og i Norge at de forholder seg til det samme regelverket på samme tid. Men pay and obey without a say kommer ikke på tale, ifølge nei-siden. Den norske regjeringen har heller ikke vist nevneverdig interesse for ha med britene på laget, noe statsminister Erna Solberg gjorde klart i et intervju med Politico. For EØS med britene på laget blir mye vanskeligere å håndtere

Sveitsmodellen

Dernest kan britene gjøre som sveitserne: vente på at EU kommer frem til felles lovgivning for det indre marked, og innføre de samme reglene hjemme. Men da vil de hele tiden komme på etterskudd, noe som vil skape stor usikkerhet. Den sveitsiske modellen har fortsatt flere institusjonelle uløste problemstillinger, som blant annet opptak av nye rettsakter og kontroll- og tvisteløsningsorgan. For en liten og tilpasningsdyktig økonomi som Sveits har dette så langt vist seg mulig.  En slik modell vil gå mye tregere for Storbritannia og dermed stikke mange kjepper i hjulet for handel med EU-landene.

Canadamodellen

Det tredje alternativet er Canada-modellen, det vil si kun handels- og investeringsavtale. Hovedutfordringen med slike WTO-baserte avtaler er at man ikke tar del i det regulatoriske samarbeidet. I dag er det svært lave tolltariffer mellom vestlige industriland. Men de har derimot utviklet en lang rekke regulatoriske krav, blant annet til helse, miljø og sikkerhet. Skal du eksportere en bil fra USA eller Canada til Europa må du sette inn nye blinklys på sidene, justere utslippsnivået, fjerne sotete vinduer foran, installere automatisk dagslys, osv. Slike regulatoriske krav finnes på hvert eneste produkt, for ikke å snakke om tjenester.

Her ligger det unike i EU-samarbeidet: Suverene land forhandler seg frem til enighet om felles standarder for traktorer, sukkerinnhold og flysikkerhet ? og sørger for at alle innfører og lever opp til de samme kravene.  

Tysk redning

Storbritannia har vært en effektiv vokter mot at EU-samarbeidet spres til områder utenfor det indre marked. Derfor er det ingen flertallsavgjørelser for politiske områder som forsvars-, utenriks-, sosial- og trygdepolitikk. For Norge, som alltid har vært en nølende europeer, har britene vært vår europeiske beskytter. Går britene ut blir Norge foreldreløs i EU og vi vil søke ly og støtte hos et mye mer EU-føderalt Tyskland. Da kan det begynne å haste med å få vår egen stemme ved bordet. 

Regjeringen nedprioriterer EUs antiterrorarbeid

I dag kl. 16 møtes alle justis- og innenriksministre i EU-landene til hastemøte i Brussel. Belgiske innenriksministeren Jan Jambon skal gi en statusoppdatering om terrorsituasjonen til sine 28 EU-kollegaer.  Alle tar turen til Brussel for å vise at EU-landene står samlet mot terror. De vil også uttrykke sin støtte og solidaritet med Belgia i denne svært tragiske og dramatiske situasjonen etter bombeeksplosjonene tirsdag 22. mars som kostet over tretti menneskeliv.

Da det er et såkalt uformelt møte har det nederlandske formannskapet i EU invitert Norge til å delta. Fra regjeringshold opplyses det at Norge ikke stiller på politisk nivå men sender EU-ambassadøren i Brussel til å ta referat fra møtet. Årsaken er at møtet ikke prioriteres av justisminister Anders Anundsen. 

I den diplomatiske verden er dét å la seg representere på embetsmannsnivå i et ministermøte ensbetydende med å sende et klart signal om at politikkområde ikke vies politisk prioritet.

Man kan spørre seg hvorfor Regjeringen ønsker å sende et slikt signal til et land og et samarbeid som står oss så nært og er helt vesentlig for vår egen sikkerhet?

Vår tur  vår mulighet

Etter 22. juli-terroren stod alle EUs justisministre i ett minutts stillhet for å vise respekt for Norge. Men når det er vår tur til å vise respekt, så prioriterer vi heller Påskeferie?

Som medlem av Schengen-avtalen bør det være unødvendig å presisere hvor viktig det er for Norge å kunne delta i de politiske diskusjonene om hvilke tiltak EU skal igangsette. Alle tiltakene vil gjelde Norge.

Forslag om Sikkerhetsunion

Det nederlandske formannskapet opplyser at møtet vil først og fremst dreie seg om å evaluere den spente situasjonen i Belgia og Europa forøvrig. Deretter vil det bli en tour de table,  dvs en runde rundt bordet for å høre synspunkter og erklæringer fra alle landene. Det er under denne diskusjonsrunden forslaget om en ny sikkerhetsunion vil bli presentert.

I EU-samarbeidet er det Kommisjonen som legger frem formelle forslag for vurdering og vedtak av EUs ministre og Europaparlamentet. Men forslagene kommer som oftest på basis av politiske signaler fra nettopp EUs statsråder. For et ikke-medlem som Norge er dette møtet en anledning til å for én gangs skyld delta i slike politiske diskusjoner og bidra til å sende klare signaler til Kommisjonen om hva man ønsker og forventer av EU-traktatens vokter.

Uverdig

I øyeblikket Europa står på bristepunktet av terror og press fra flykninger, har Regjeringen gitt et klart signal til omverden som er oss lite verdig. Uttrykket aktiv europapolitikk er vel neppe verdt papiret det står på.   

 

 

EUs make or break: Kun EU kan stoppe flyktningestrømmen til Norge

Mandag møtes 29 statsledere i Europa i Brussel for å løse den største flykning katastrofen siden den andre verdenskrig. Sammen med Tyrkia skal alle EU-landene forsøke å bli enige hvordan Europas og Norges mest akutte problem skal løses: Stoppe og ta hånd om flyktningene i Hellas.

Blir de ikke enige kollapser ikke bare EUs flyktningpolitikk.  Mandag er EUs make or breake.

En ting er klart: Skal flyktningestrømmen til Norge stanges, må EU-lederne lykkes mandag. Sylvi Listhaug kan være så streng hun bare vil. Men så lenge EU-landene ikke blir enige vil strømmen nordover fortsette. Da er det et stort paradoks at Norge ikke engang er invitert til møtet i Brussel.

Ikke bare syrere

I følge Eurostat ble det registrert 1,2 millioner mennesker som søkte om beskyttelse i EU-landene i 2015. Det er dobbelt så mange som året før. Det kan være halvparten av antallet for 2016.

Av de 1,2 millioner flyktningene som kom til EU-landene i 2014, var kun én tredjedel fra Syria. Det vil si at hundretusenvis av flyktninger kommer fra Afghanistan, Libya, Irak, Sudan og andre land på det afrikanske kontinentet hvor sosiale, økonomiske og politiske problemer står i kø. Situasjonen vil derfor vedvare i mange tiår fremover.

Hva må gjøres?

Mandag må EU-lederne bli enige om å slutte og veive mennesker gjennom sine egne land, slik mange middelhavsland har gjort de siste årene. Da må til gjengjeld alle EU-landene bidra til å hjelpe Hellas, Italia og andre land hvor flyktningene ankommer. Land som deltar i Schengen-samarbeidet må bidra til EUs felles grense- og kystvakt, Frontex. Særlig de som ikke selv makter å takle tilstrømmingene. Gamle suverenitetsprinsipper, slik Slagsvold Vedum forfekter, løser ingen problemer og tilhører historiens skraphaug.

Forhindre Holocaust i Hellas

Så må alle land må bidra med både økonomisk og praktisk hjelp til Hellas hvor krisen er størst og tusenvis av mennesker sulter. EU-president Tusk har lagt 700 millioner euro på bordet. Europa kan ikke se på at det utvikler seg et vår tids Holocaust på de greske øyer. Hellas trenger humanitær hjelp som kan gi flykninger tak over hodet, mat, vann og klær.

Tyrkia og menneskerettigheter

Tyrkia spiller en nøkkelrolle. EU må betale for 'Hot spots' hvor flykningene kan oppholde seg i påvente av svar på asylsøknader. EU-landene må også gi Tyrkia klare signaler om fremtidig medlemskap. Da er respekt for menneskerettigheter er et ufravikelig krav. Myndigheters massearrestasjoner av tyrkisk media hører ikke hjemme i en Europas familie av demokratiske land. President Erdogans vendetta mot journalistene Can Dundar og Erdem Gul i avisen Cumhuriyet kan ikke gå upåaktet hen i EU-ledernes dialog med den tyrkiske statsministeren.

Norge leder an

En europeisk løsning krever at alle EU-land tar imot en rettferdig andel flyktninger. Erna Solbergs kunngjøring i Brussel i forrige uke om at Norge vil ta i mot 3000 flyktninger i år og ytterligere 1500 gjennom EUs relokalisering over de neste to år, viser at Norge leder an. Det er nok en grunn til at Norge bør delta på møtet. Det er et hinsides avkall på suverenitet for Norge, og synd for Europa, at statsminister Erna Solberg ikke deltar på møtet mandag.

Hvilket EU?

Skal EU-samarbeidet komme over denne krisen må lederne også sette i gang endringer på flere fronter. Enkelt sagt består EU-samarbeidet av 28 suverene lands nasjonale interesser kombinert med solidaritet. I dag er EU ineffektivitet, splittelse og fraværende:

Ineffektivt: Beslutningsprosessen i EU er for omfattende, kompleks og tidkrevende.  Paradoksalt nok er EU-samarbeidet på mange måter for demokratisk, sa NUPI-direktør Ulf Sverdrup under debatten i Munchmuseet om Europa og nasjonalisme organisert av Deloitte den 10. februar.

Splittelse: Brexit-debatten sår tvil EUs fremtid. Går Storbritannia ut av EU kan hele samarbeide begynne å rakne. Men det kan også føre til at de andre landene tar et stort skritt nærmere hverandre og vi får et sterkere EU.

Fravær: Sist, men ikke minst, lider EU av sitt eget fravær.  Mange roper på et sterkere utenrikspolitisk EU, slik mange roper på i konflikten i Ukraina og Syria hvor USA er på retrett og FN lammes av Russland og Kina.

Disse områdene må EU-lederne også takle. For Europa -  og i høyeste grad på Norge.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klimaavtale med EU i det blå

Den intense norske debatten om hvor og hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp frem mot 2030 døde brått da Regjeringen i februar 2015 annonserte at kuttene skal tas i samarbeid med EU. Nå er avtalen med EU i det blå.

EU skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 i forhold til utslippsnivået i 1990.
Det vedtok EUs statsledere i oktober 2014. Den 21. september i fjor kunngjorde EUs miljøvernministre at Norge og EU skal oppfylle 2030-målene sammen. Avtalen skal gjelde for sektorene utenfor kvotehandelsdirektiv, dvs transport, bygg, avfall og landbruk. EU har kalt det innsatsfordeling - fordi kuttene skal tas i form av en felles innsats i følge størrelsen på landenes bruttonasjonalprodukt. Gjennomsnittet er 30 prosent kutt, som betyr 40 for Norge.

Deltakelse i EUs innsatsfordeling gir norske bedrifter muligheter til å finansiere kutt i andre sektorer hjemme og i andre EU-land, slik Stig Schjølset har beskrevet her. Det betyr også at norske myndighetene må melde inn konkrete strategier, insentiver og resultater for utslippskutt til Brussel.

Avtale i fare
Regjeringen ser ut til å sette alt inn på samarbeidet med EU. Men nå står avtalen i fare. Årsaken er som følger: Til sommeren skal Kommisjonen skal legge frem forslag til til hvor mye hvert EU-land skal kutte i de fire sektorene transport, bygg, avfall og landbruk. Først da kan forhandlingene med Norge starte. Å forhandle frem en avtale med EU er svært tidkrevende. Kommisjonen må innhente forhandlingsmandat hos medlemslandene. Til det vil det gå mange runder i EUs ministerråd ? og høringer i Europaparlamentet. Så skal det forhandles. Dette vil skje samtidig som Kommisjonen leder de svært krevende forhandlingene med alle EU-landene i Rådet og Europaparlamentet.

Urettferdig
Erfaringer fra forhandlinger om EØS-kontingenten og jordbruksprodukter vitner om hvor langdrektig det kan være å få til avtaler med EU. Vi snakker om 2018 eller 19. Deretter skal avtalen ratifiseres av alle EU-landene og Europaparlamentet. Alt i alt kan det lett gå 4-5 år fra forhandlinger starter til avtalen trer i kraft. Både fra regjeringshold og i Kommisjonen kommer det frem at EU-siden ikke er innstilt på å gå inn i slike forhandlinger. Kommisjonen spør hvorfor Norge og Island skal inngå bilaterale avtaler om denne ene beslutningen når vi allerede har EØS-avtalen?

Ikke bare vil det være svært tids- og ressurskrevende, men det vil også være urettferdig overfor EU-landenes bedrifter. En bilateral avtale setter ESA og og EFTA-domstolen ut av spill. Mens EU-landene vil bli overvåket av Kommisjonen vil Norge kunne gå fri. Det er ikke rettferdig, mener mange. I dagens politiske klimaet hvor britene snuser på en mer fleksibel tilknytning til EUs indre marked, er en bilateral avtale på et så viktig felt mildt sagt lite populært.

Plan B
I følge St. Meld 13, vil Norge gå tilbake til FN-sporet dersom man ikke kommer frem til en løsning med EU. Det vil si å belage seg på å kjøpe klimakvoter ute slik det står beskrevet i meldingen til Stortinget om en felles løsning med EU.
Det er regjeringens Plan B.

Nå kan det virke som Erna Solbergs presentasjon i Paris om et nytt fond for kjøp av klimakvoter i utviklingsland, vitner om at plan B kanskje har vært første ønske hele tiden. Kvotekjøp ute vil kunne tillate full utvinning av svært energiintensive petroleumsressurser, mens vi kjøper oss fri ved for eksempel å betale for bevaring av regnskogen. Her kan Regjeringen ha malt seg selv inn i et hjørne: EUs nye kvotehandelsdirektiv tillater ikke å kjøpe kvoter utenfor EU-landene. Kvoter fra utviklingsland kan ikke lenger veksles inn i EU-kvoter.

Forsmak på omstilling
Å satse på fortsatt høyt tempo i Barentshavet kan være risikofylt. I Brussel snakker mange om energieffektivisering som den viktigste energikilden. Det har flere oppsider: Mindre forbruk vil redusere avhengighet av import av gass fra Russland, en overordnet geopolitisk målsetning. I tillegg vil det skape nye tiltrengte arbeidsplasser i bygg- og anleggsektoren. For hver prosent EU-landene reduserer energiforbruket, regner Kommisjonen med at import av gass vil reduseres med 2,6 prosent. Målet om å øke effektivisering med 27 prosent innen 2030 kan bety en reduksjon i import av gass med 70,2 prosent. Omstillingen i norsk økonomi etter fallet i oljeprisen vil bare være en forsmak på hva som venter oss om EU lykkes med effektivisering. Både klimakommissær Miguel Arias Canete og visepresident for energiunionen, Maros Sefcovic, har lagt vekt på at EU vil fortsette å importere gass fra Norge frem til 2030. EU må også erstatte fall i egen produksjon. Men begge understreket at gassens rolle i overgangen til lavkarbonsamfunnet: This is not about more gas, but using it more intelligently, sa Canete på pressekonferansen i Brussel under presentasjonen av gasspakken nylig.

Tiden går og teller
Det kan tyde på at Regjeringen bevisst har spilt EU-kortet for å legge klimadebatten død. Antakelig blir det ingen avtale med EU om innsatsfordeling hvis ikke Norge endrer strategi og åpner for at dette regelverket tas inn i EØS-avtalen. Ved å endre strategi og gå inn for å ta inn EUs innsatsfordelingsbeslutning i EØS-avtalen vil Norge kunne spare mye tid. For, tross alt, det gode med EØS er at det speiler automatisk utviklingen i EU. I dette tilfelle kan det gi oss et nødvendig dytt til å komme i gang med diskusjonen om hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030.

Norge følger EUs klimamål: Godt for klima og energi. Katastrofe for demokratiet.

Regjeringen har bestemt at Norge skal tilslutte seg EUs klimarammeverk. Les hva det kan bety for Norge:

1. Kvotehandel:
Energi- og industriprodusenter må betale for utslipp av CO2. Prisen for å slippe ut ett tonn CO2 er i dag ca 7 euro. I mars 2008, før finans- og økonomiske krisen, var ca 30 euro. Det er forventet at kvoteprisen vil stige frem mot 2020.

Prisen på utslippskvoter settes utfra antall kvoter på markedet. Frem til 2020 reduseres antall kvoter med 1,7 prosent hvert år. Fra 2020 til 2030 reduseres de med 2,2 prosent. Det betyr lavere utslipp og høyere kvotepris.

Fordelen med kvotehandel er at bedrifter kan selge utslippskvoter dersom de investerer i ren teknologi. Og omvendt, må de kjøpe kvoter om de ikke sørger for å redusere utslipp. Men skal det fungere må prisen på utslippskvoter være høyrere enn prisen på ren teknologi. Ellers kan bare bedriftene kjøpe seg fri.

Norge har deltatt i EUs kvotehandel siden 2009. Slik sett er Regjeringens utspill i dag intet nytt.

EUs målsetning for 2030 er at kvotehandelen skal redusere med 43 prosent i forhold til utslippsnivå i 2005. Djevelen ligger i detaljene: Måten utslippskvotene skal fordeles, mellom land og industrier ? det vil si spørsmålet om hvem som må ta de største kuttene, er enda ikke avklart. Disse viktige avgjørelsene skal treffes av EUs beslutningsorgan, Rådet og Parlamentet, hvor Norge ikke har adgang.

2. Ikke-kvotepliktig sektorer:
EU-samarbeidet har helt siden 2008 hatt forpliktende utslippsreduksjoner i de andre sektorene som ikke dekkes av kvotehandel. Disse er avfall, transport, jordbruk og bygg. På EU-språk heter dette effort sharing. Det vil si at hvert land melder inn til EU reduksjoner de vil foreta innenfor disse sektorene. For 2020 var det samlete reduksjonen i EU for disse sektorene en reduksjon på 10 prosent. Danmark forpliktet seg til minus 20 prosent og Sverige minus 17. Mens Hellas fikk en økning på 11 prosent og Polen 14. Forskjellene representerer de økonomiske evnene til enkelte land.

EUs målsetning for 2030 for disse sektorene er en total reduksjon på 30 prosent ift utslippsnivået i 2005. At Norge skal nå knytte seg til denne ordningen er den store nyheten i dagens utspill fra regjeringen. Norge vil ligge blant landene som vil kutte mest. Og om Danmark kuttet 20 prosent når EUs mål var 10, er det naturlig å anta at Danmark vil ligge langt over 30 når gjennomsnittet for EU skal være 30 prosent til sammen. Norges del vil derfor også ligge godt over tretti prosent reduksjon for avfall, transport, jordbruk og bygg. Det er en svært ambisiøs og dristig målsetning. Det betyr omfattende

3. Fornybart:
Energi fra sol og vind er kostbart. En av årsakene for den høye prisen er mangelen på stordriftsfordeler. Det produseres og selges for få solpaneler og vindmøller.

EU-landene har derfor gått sammen og avtalt at hvert land skal øke forbruket, og dermed etterspørselen, av fornybar energi. Innen 2020 skal alle landene til sammen bruke 20 prosent av energi fra fornybart. I 2030 skal dette økes til 27 prosent.
Norges andel fornybar energi er 54 prosent. Det er det høyeste i EØS, med unntak av Island. Men fordi det dreier seg like mye om å skape et marked med økt etterspørsel, kom Norge og EU frem til at Norge skulle øke sitt forbruk med ytterligere 13 prosent ? dvs 67 prosent innen 2020.

Når EU-landene er enige om ytterligere økning frem mot 2030 vil det si at Norge også må øke sitt forbruk. Med kablene som bygges mellom Norge og kontinentet kan kraftoverskudd i Norge selges i EU og bidra til avkarbonisering hos våre naboland. Her er det mye motstand i Norge. Lokale kraftprodusenter er livredde for å overproduksjon av kraft som fører til at prisene og inntjeningen faller. Deler av industrien er også redd for at kablene vil føre til høyere priser fordi man vil kunne kjøpe kraft produsert på kull som må betale CO2-kvoter. Det vil si indirekte CO2-kostand.


4. Energieffektivisering
Tiltak som reduserer energiforbruk er ikke bare isolering av kjeller og loft eller kontorbygg. Det er også strømforbruk i husholdningssektoren, som støvsuger, TV-er og kjøleskap. Her har EU innført en rekke tiltak som har ført til store reaksjoner hos produsentene. Krav om merking av energikonsum i bygg og målsetninger om at nye bygg ikke skal bruke mer strøm enn de produserer selv, er ikke blitt godt mottatt i Norge. Den rød-grønne regjeringen tok inn en del direktiver i EØS-avtalen men gjennomførte dem ikke. Derfor ble Norge dømt to ganger i EFTA-domstolen. Først for brudd på direktivet ? og andre gang for mangel på oppfølging av den første dommen.
EUs energitjenestedirektiv fra 2006 har Norge enda ikke tatt inn i EØS-avtalen og heller ikke gjennomført.

Målsetningen for 2030 for energieffektivisering er 30 prosent. Det kan bli både krevende og kostbart for Norge. Men det vil bidra til økonomisk vekst og arbeidsplasser i både Norge og resten av Europa.


Regjeringen har tatt et dristig valg. Det skal den ha stor anerkjennelse for. Allikavel gjenstår mange detaljer.
Det er svært godt for klimaet og norsk energipolitikk. Men det er en katastrofe for norsk demokrati. Konsekvensene av Norges manglende deltakelse i EUs beslutningsorgan kommer enda sterkere frem.

Energiunionen

I dag står et nytt og banebrytende europeisk samarbeid om energisikkerhet, klima og konkurransedyktighet på trappene. Konflikten med Russland har endret den geopolitiske situasjonen i Europa og fremtvinger nye samarbeidsformer. Spørsmålet er om en ny union er veien å gå.

Ikke uvanlig står dommedagsprofetene står i kø. Avstanden fra fattige kullbaserte økonomier Sørøst-Europa til støtteintensive fornybarproduksjon i Nordvest-Europa er stor. Velfungerende gassmarked i vest kontra russiskdiktert konkurransevridning i øst. Politiske og økonomiske interesser spriker.

I forrige uke presenterte kommisjonens visepresident med ansvar for energiunionen, Maros Sefcovic, sin visjon i Europaparlamentet.

Tettere dialog om produksjon og forvaltning av energi står derfor øverst på agendaen. Her ligger skjæringspunktet mellom suverenitet, selvforsyning og samarbeid. Slik unngås risikable forstyrrelser i energisektoren. Samtidig ønsker mange land å opprettholde nasjonal styring over energiressursene. For å unngå sammenbrudd i energiforsyning må et lands initiativ ikke få fatale konsekvenser for et annet.
EUs pådriverrolle i FNs klimaforhandlinger må styrkes. Kun ved juridisk bindende målsetninger hjemme kan EU legge reelt press på Kina og USA. EU-landene vil være den største vinneren av en global avtale i Paris fordi omstillingsprosessen allerede er startet. Det grønne skifte i Europa, ved energieffektivisering og økt produksjon av innenlandsk ren energi er også EUs beste redskap for økonomisk vekst, utslippskutt og vern mot Putin.

Tettere samarbeid om investeringer i infrastruktur blir avgjørende. Årsaken er enkel: En sofistikert, sikker og robust infrastruktur i hele Europa er utslagsgivende for velfungerende energiforsyning. Da må det være klare skillelinjer mellom politisk myndighet og utøvende aktører som betyr at Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) må fristilles fra Olje- og energidepartementet (OED). I går annonserte Storbritannia og Belgia det nye selskapet Nemo, for å utvikle og bygge felles infrastruktur.

I likhet med internasjonal handel- og klimapolitikk ligger løsningene for energipolitikken i et globalt perspektiv. EU er verdens største energiimportør. For å kunne benytte seg av felles økonomisk og politisk tyngde må de sette seg i stand til å forhandle energiavtaler med én stemme.
Konkurransereglene som EU-samarbeidet har introdusert i gassmarkedet vil forsterkes med oppfølgingen til den tredje energipakken. Overfor gasseksportører fra land som ikke respekterer spillereglene vil andre tiltak tas i bruk. Disse tiltakene vil bli gjenstand for en hard tautrekning.

Detaljene for innholdet i EUs nye energiunionen blir presentert overfor EUs beslutningsorganer i slutten av februar. Beskjeden fra kommisjonspresident Jean Claude Juncker er klar: Vi må reorganisere Europas energipolitikk innenfor en europeisk energiunion.

Det tok fire år før kull-og stålunionen ble undertegnet i Paris i 1950 til den norske regjeringen konkluderte med at det ikke forelå sterke nok grunner til at Norge for tiden bør ta skritt for å søke å oppnå en nærmere tilknytning til Fellesskapet. La oss komme tidligere på banen denne gangen.

EU-forhandlinger om anti-terrortiltak - uten Norge til stede

I dag møtes utenriksministre fra alle EU-land i Brussel for å diskutere hvordan EU skal styrke beredskapen og sikkerheten mot nye terrorangrep. Norges utenriksminister, Børge Brende, er ikke med.

Gjennom Schengen og Europol samarbeider EU-landene tett på anti-terrorområdet. Nå skal samarbeidet utvides og styrkes etter de grusomme masakrene på Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris.

Forslagene som ligger på bordet går ut på å styrke beskyttelsen av EUs yttergrense, som faktisk går langs den norske kysten. I tillegg vil det bli innført hyppigere kontroller ved grenseovergangene Schengen-landene i mellom. Et kontroversielt forslag som ligger på forhandlingsbordet, men er så langt blitt stoppet av Europaparlamentet, er å pålegge flyselskaper å oversende passasjerlister til overvåkningspolititet. Dette ble innført i USA etter 9/11. Det vil også bli diskutert hvordan europeiske etterretningsvesen i EU kan utveksle informasjon og stå til tjeneste for hverandre.

Norge har ikke anledning til å delta på møtene med EUs utenriksministre. Ikke engang en norsk observatør er tilstede. Den norske regjeringen vil få ettersendt konklusjonene fra møtet når de er språkvasket og juridisk gjennomgått.

NATO har tidligere vært ankerfestet for norsk sikkerhet. NATO er myntet på tradisjonelle krigshandlinger fra land utenfor alliansen. Nye trussler fra voldelige ekstremister i hjemlandene fanges derfor ikke opp av NATO-samarbeidet. Det er slike problemstillinger EU-samarbeidet nå går løs på.

At Norge ikke er tilstede for å drøfte sikkerhetstiltak for vårt eget land er svært alvorlig. Vårt utenforskap kan sette det norske folks sikkerhet i fare.

20 år etter folkeavstemningen - vi bør skaffe oss venner før vi trenger dem!

I dag feirer neisiden 20-årsdagen for seieren med skyhøye meningsmålinger.

Mens norsk økonomi går så det koker sliter mange EU-land tungt. Finanskrisen og migrasjonspresset setter vestlige demokratiers samfunnsmodell under press.
Kontrasten mellom et krisepreget EU og norsk velvære frister derfor ingen til å ta en ny debatt om Norges rolle i Europa. Der tar de grådig feil.
EU er laget for å takle kriser og for at land skal jobbe sammen for å løse felles problemstillinger.

EU er ingen tryllestav som kan fikse alt. Det er ingen skjønnhetskonkurranse hvor land måler seg i hvem som er best. Når det er krise i nabolaget kommer folk sammen for å hjelpe hverandre. De går ikke hjenm i stua og beundrer sitt egen velvære. Slik er ikke det norske folk. Men det er slik vi sett på av våre naboland. Går oljeprisen lenger ned nå og vi får en overoppheting på boligmarkedet er norsk økonomi ille ute å kjøre. Da må vi sørge for at vi slipper EØS-avtalens tollsatser og handelshindringer for fisk, jordbruk og industri. Vi bør skaffe oss venner før vi trenger dem. I dag er Norge kjent i Europa for å skru opp tollbarrierer, prutte på EØS-kontingent og tyne fattige EU-land med skyhøy gasspris.

I 1994 var det ingen som visste hvordan Europa, EU og EØS ville utvikle seg. Vi stemte på en power point presentasjon. Uttrykk som "fri flyt av kapital, tjenester, personer og varer" skremte fletta av folk. Den NHO-drevne kampanjene gjorde EU-kampen til en klassekamp.
Jasiden kom alt for sent i gang, var dårlig forberedt og satset på helt gale samfunnsgrupper: menn i private sektor, mens de overså den avgjørende gruppen: kvinner i offentlig sektor.
Les mer om hva som skjedde i 1994 og hvilke utfordringer Norge har overfor EU i boken "Mot Europa - fortellingen om et nølende Norge".

I dag sier Norges EU-ambassadør at han har oversikt over EUs initiativ. Han snakker som om Norge sitter å venter på hva EU finner på. Det har han helt rett i. Men EU er et rettsystem og politisk arena. Ingen dør eller postboks vi kan stirre på - slik ambassadøren fremstiller det som. Hans utsagn vitner om et land på gangen. Ikke et anderledesland, men et etterpåland.

Jasiden bør ikke være redd for en ny folkeavstemning. Ser man til britene, hvor skepsissen var like stor som i Norge for et par år siden, er trenden snudd etter at Cameron annonserte at han vil organisere en folkeavstemning dersom han vinner neste valg, i 2017.

Stortingsvalg hvert fjerde år gir norske politiske partier anledning til å presentere og forklare sitt program for folket. Det mobiliserer debatt, interesse og genererer kunnskap. Det samme trenger EU-saken. Derfor bør regjeringen annonsere at den vil holde en folkeavstemning i midten av neste stortingsperiode.

Åpent brev til Helse- og sosialkomiteen i Oslo kommune

Oslo Kommune reduserer sykehjemsplasser utenbys fra 150 til 75. Det får store konsekvenser for de mange av oss som står i endeløse køer for å få plass ved sykehjem for våre foreldre.

Her er mitt åpne brev til Helse- og sosialkomiteen i Oslo Kommune:

Kjære komitémedlemmer,
Den oppmerksomheten, hjelp og service de gamle og deres pårørende får på Søster Ninas sykehjem på Jevnaker, er helt fremragende. Kvaliteten på rom og bad er av topp standard. Men det vi setter mest pris på er nærheten til hjelp. Hjelpepleiere og sykesøstre er aldri mer enn sekunder unna. Ikke minutter eller kvarterer, men sekunder. Det betyr svært mye for vår Far på over 90 år som er lam i venstre arm og lenket til en rullestol. Holdningen til de ansatte er også enestående. Det er aldri nei i deres munn. Alle spørsmål og de rareste forespørsler møtes aldri med det altfor vanlige "nei det går ikke" men et "ja, det skal vi greie". De ansatte er ikke en del av et stort maskiner, men klart stolte av arbeidsplassen sin. En sykepleier tok med Far på en biltur for at han skulle bli kjent med Jevnaker, et sted Far ikke hadde mye kjennskap til. Hun ville han skulle vite hvor han var - at han skulle se den nydelige naturen som omringet dem. Etter å ha insistert klarte Far å betale henne noen kroner for bensin. Slike holdninger vitner om engasjement og dedikasjon hos de ansatte. Det finnes helt sikkert ellers i Norge, men Far har ikke har opplevd maken på andre steder.

Far søkte om fast langtidsplass den 21. august 2014. 13 oktober kom vedtaket. Først på et midlertidig sted - på Økern. Et område av byen fjernt fra der Far har tilbragt det meste av livet. Uken før ble han tilbudt sykehjemmet i Kingo-gate. Blant de gamle blir Kingogate kalt for Kongogate, fordi de sammenligner forholdene med den norske fangen i Kongo. Det var etter at Far helt tydelig hadde sagt at han heller ville kaste seg ut av vinduet enn å komme på Kingogate.

På to av stedene Far har søkt om langtidsopphold i nærområdet av der han har bodd de siste 45 år er det hhv 13 og 15 foran på venteliste. Ingen i Oslo Kommune eller Sykehusetaten har kunnet si oss hvor lang tid det tar å vente på 13 mennesker skal dø. Ingen statistikk, ingen indikasjon. Forståelig nok. Far og vi rundt han blir derfor sittende igjen med en følelse av maktesløshet og oppgitthet. Særlig når vi vet at han har en aggressiv kreftsvulst på hjernen og har ikke så lenge igjen å leve, i følge Radiumhospitalets leger.

Utfra valget mellom Økern og Kingogate tok vi kontakt med Søster Ninas på Jevnaker. Der hadde Far oppholdt seg for egen regning i en måned i sommer mens han ventet på strålebehandling på Radiumhospitalet. Far var så fornøyd med stell, oppfølging og kvalitet at vi valgte å betalte selv. Fra 23. oktober fikk Far én av plassene som Oslo Kommune betaler for på Søster Ninas. Det er vi utrolig takknemlige og glade for. Nå har Far funnet roen og føler seg i svært trygge hender. Selv om det er langt fra nærområdet for familien og venner.

Det ville vært meget beklagelig om Oslo Kommune kutter plassene ved Søster Ninas sykehjem. Særlig uten å være i stand til å tilby et tilfredsstillende alternativ. Jeg trodde vi var kommet over debatten om nødvendigheten av private aktører, som et supplement og inspirasjon til det offentlige. I et av Statistisk sentralbyrås scenarioer vil Oslo ha 800 000 innbyggere i 2050. Det er om 36 år. Da er mange av medlemmene i Oslo Kommunes helse- og sosialkomité på sykehjem. Sett derfor et eksempel for deres etterfølgere - og bred grunnen for deres egen alderdom. Invester i utenbys privat kapasitet. Nå.

Se også Elin Ørjasæters blogg http://orjas.blogg.no/ Med vennlig hilsen
Paal Frisvold
Sønn og pårørende til Erland Frisvold, pt Søster Ninas.

EUs toppmøte om Energiunionen: utfordringer og muligheter for Norge

I dag og i morgen møtes EUs statsledere for å bli enige om Europas energi- og klimamål frem mot 2030. En egen energiunion står også på trappene. EU vil ha tilgang på billig og ren energi fra pålitelige land. Ikke bare for å redde klima, men gi folk strøm de har råd til foruten å bygge konkurransedyktig industri.

 Vil bli kvitt avhengighet av russisk gass

EU importerer 54 prosent av all energien som brukes. Gass står for én fjerdedel av energien EU benytter. 84 prosent av gassen importeres.  35 prosent fra Russland, som dekker hele gassforbruket til Bulgaria, de tre baltiske landene, Slovakia og Finland.

Norsk gasseksport til EU har økt jevnt de siste årene og nådde det samme nivået som Russland i 2012. Den siste tredjedelen får EU-landene fra Algerie, Marokko og Midtøsten.

I desember 2013 la Europakommisjonen frem et regnskap som viste at EU-landene i 2011 betalte 420 milliarder euro for import av fossilt brensel, et tall som er ventet å øke med 100 milliarder frem til 2015. Samtidig stod salg av varer og tjenester fra EU til omverden for 400 milliarder. Import av fossil energi gir EU en negativ handelsbalanse og tapper EU økonomisk. Bare i 2009 importerte ruinerte Hellas fossilt brensel for tilsvarende 9 prosent av bruttonasjonalprodukt.

Med Russlands oppførsel overfor Ukraina er EU-landenes målsetning nr 1 å bli mindre avhengig av å kjøpe gass fra Russland. De vil bli mer selvforsynt på egenprodusert ren energi.

Ambisiøse klimamål

I tillegg har EUs statsledere blitt enige om å redusere klimagassutslipp med mellom 80 og 95 prosent innen 2050  henhold til nivået i 1990. På toppmøtet i dag og i morgen vil EU-landene bli enige om midtveis-mål på 40 prosents reduksjon innen 2030. Det skal nås med kvotehandel, fornybart og energieffektivisering.

Ett sentralt satsingsområde, som energikommissær Öttinger presenterte i sommer, til alles store overraskelse, er energieffektivisering. 30 prosent reduksjon av energiforbruket gir både kutt i klimagassutslipp og reduserer avhengigheten av å importere gass fra Russland. I henhold til Europakommisjonens tall vil hver prosents økning i energieffektivisering redusere behov for import av gass med 2,5 prosent. Få regner med at EU klarer å oppnå denne målsetningen, som ville betydd en reduksjon på 75 prosent gass innen 2030. Men skulle EU greie halvparten eller bare én tredjedel av målsetningen, vil det ha store konsekvenser for eksport av norsk gass.  

 Norsk arroganse

Dette har Olje- og energidepartementet skjønt. Derfor inneholder den norske innspillet til EUs toppmøte en setning om at det vil være mer kostnadseffektivt for EU å øke import av gass fremfor å innføre energieffektiviseringstiltak. I Brussel blir dette innspillet sett på som lite klokt, og faktisk ikke så lite arrogant. Tror Regjeringen virkelig at EU vil legge til side tiltak som vil stimulere til innenlands økonomisk vekst og sysselsetting for å tilfredsstille Norges ønske om opprettholde og øke import av gass?

 Les det norske bidraget her http://www.abcnyheter.no/files/141006-posisjonspapir-eu-klima-energi.pdf

Hvorfor energiunion?

Langt mer forståelig og klokere er Regjeringens innspill til EU-lederne om å hindre sentralisering av forhandlinger om import av gass fra tredjeland. Forslaget kommer fra Polen og er myntet på forhandlinger med Russland.

Polen står i sentrum av EUs energi- og klimapolitikk. Så godt som all Polens produksjon av elektrisitet kommer fra å brenne kull. I tillegg importerer de gass til industri og varme. 47 prosent av sin gasstilførselen kommer fra Russland, gjennom Ukraina. For å redusere avhengighetsforholdet til Russland inngikk Polen nylig en kontrakt om levering av flytende gass fra Qatar til en pris på nærmere det dobbelte av spot-prisen i Europa. Russland koster Polen dyrt politisk mens Qatar koster dyrt økonomisk. Det er dette Polen vil ha hjelp til å hanskes med. Derfor vil de at EU-samarbeidet skal settes i stand til å bruke sin samlede økonomiske og politiske tyngde for å forhandle med gasseksportører.

For å få til dette tok har flere ledende polske politikere, både tidligere utenriksminister Radoslaw Sikorski og tidligere president Tusk, tatt til orde for å etablere en egen energiunion. De ønsker en europeisering av energipolitikken,  akkurat som bankunionen, hvor landene har overlatt ansvaret for å overse at markedet fungerer til et egne EU-institusjoner.

De vil også at EU samlet skal betale for å bygge infrastruktur for transport av gass, ikke bare til Polen, men også mellom andre land i regionen.

Forslaget om etablering av en egen energiunion har fått blandet mottakelse i EU-landene. I Brussel fnøs de fleste ekspertene av forslaget og sa EU aldri vil kunne innføre et sentralisert forhandlingssystem. Den tradisjonelle oppfatningen er at det er markedet som forhandler og avgjør prisen på gass. Det understreket også tidligere kommisjonspresident José Manuel Barroso og energikommissær Günther Öttinger. Det er riktig, særlig når det gjelder gass fra Norge. Men de landene som er nødt til å importere gass fra Russland, er konfrontert med en stor leverandør som misbruker sin markedsmakt: Gazprom. Gjentatte ganger har EU krevd at Gazprom må åpne opp gassrørledningene til andre leverandører. Det vil kunne skape konkurranse og lavere priser for de europeiske innkjøperne. Dette nekter Gazprom. Og president Putin er ikke villig til å legge press på Gazprom. Europeiske gasselskaper, men også de store innkjøperne som EoN, RWE og Vattenfall, kontrollerte all transport av gass i Europa. Da Europakommisjonen tvang dem til å åpne opp  rørledningene for levering av konkurrerende leverandører, sank prisen på gass med 20 prosent over natten. På denne måten har innføringen av EUs konkurranseregler hatt stor betydning for prisnivået på energi, og dermed konkurransekraften, til europeisk industri.

Nå står EUs tredje energipakke på vent. Den vil åpne gassrør ytterligere for tredjeparter og knytte energimyndigheter tettere sammen i planlegging av infrastruktur for elektrisitet.

Norsk holdning til EUs energiunion

Den norske reaksjonen har så langt naturlig nok først og fremst bestått av å kritisere forslaget om å sentralisere forhandlinger om kjøp av gass til Europa. Regjeringen har lagt vekt på at gass er en vare som forvaltes best ved et velfungerende marked. Så lenge Norge er en del av det indre energimarkedet og implementerer all lovgivning for EUs energimarked, er det svært lite som tyder på at Norge vil bli omfattet av sentralisert EU-forhandling med andre land. Det er myntet på Russland og land som bidrar til å manipulere markedet for å holde prisene oppe. Å implementere EUs 3. Energipakke i Norge vil være regjeringens beste grep for å svekke behovet for sentraliserte forhandlinger med Norge.

To nye EU-institusjoner for operatører og regulatorer av elektrisitetsmarkedet blir også en del av EUs energiunion. Begge organisasjonene har en overnasjonal beslutningsprosess og har myndighet til å samordne og planlegge utbygging av strømnettet over landegrensene. I 2009 ble det nordiske samarbeidet på dette området lagt innunder EU. Deler av Norges Vassdragsvesens oppgaver blir dermed overført til de nye EU-byråene. Det kan også være i strid med Grunnloven § 115 fordi Norge som EØS-land ikke kan bli fullt medlem, men delta som observatør, uten stemmerett. 

Alle utslippskutt  må tas hjemme

EUs klimamål for 2030 vil også inngå i den nye energiunionen. Norge tok over EUs målsettinger for 2020 og vil som EØS-land måtte forholde seg til den nye politikken for 2030. Ambisjonene ligger klare: 40 prosent reduksjon av CO2-utlipp i 2030 i forhold til utslippsnivået i 1990. Dette skal oppnås ved å stramme inn handelen på CO2-kvoter, øke satsingen på fornybar energi med 27 prosent og redusere energiforbruket med 30 prosent. En større andel fornybar energi i Norge vil kunne bli møtt med skepsis fra vannkraftprodusentene. Norge satser derfor på at EUs nye fornybarmål ikke vil bli juridisk bindene for hvert land, slik det er for målene for 2020. Vannkraftprodusentene frykter lavere  strømpriser, og ditto fortjeneste, på grunn av overproduksjon av energi på markedet.

De nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia vil sørge for overføring av norsk ren kraft til kontinentet. Her ligger EUs energiunions muligheter for Norge. Des tettere EUs energimarked integreres, og des større krav til forbruk av fornybar energi, des mer kan Norge eksportere til kraftmarkedene i Europa.

 Nye styringsmekanisme mellom regionene i Europa skal koordinere produksjon og distribusjon av alle former for energi. Norsk deltakelse i denne styringsmekanismen vil være svært viktig for at Norge kan eksportere kraft. Det betyr at Regjeringen bør så tidlig som mulig signalisere at EUs nye klimamål er bindende også for Norge. Ikke bruke 5 år på å tenke seg om, slik den rød-grønne regjeringen gjorde.

 I Kommisjonens forslag til handel med utslippskvoter for CO2 står det at alle landene må foreta utslippsreduksjoner hjemme,  det vil si i hele EU/EØS-området. Det vil være en utfordring for Norge som hittil har belaget seg på å kjøpe klimakvoter i utviklingsland for å nå nasjonale mål. Denne mekanismen er fullt lovlig i henhold til Kyoto-avtalen, men den har overøst markedet med kvoter fra utviklingsland  og ført til at prisen til på å slippe ut CO2 har falt som en sten.

 

 

 

NOBELS FREDSPRIS FOR 2014 GÅR TIL...

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa! 

Vi lever i en førkrigstid hevdes det fra ledende Russlandseksperter. Russlands anneksjon av Krim-halvøya og krigshandlinger i Øst-Ukraina, vitner om en oppførsel verden ikke har sett maken til siden Hitler-Tyskland invaderte Sudetenland i 1938. Samme  argumenter samme handling. Spørsmålet er om vesten i dag skal reagere som de gjorde den gang. 

Lærdom av historien

USA og EU, sammen med Norge, tok lærdom av historien og reagerte. Gradvise økonomiske sanksjoner skal få den russiske president Putin og hans regime til å forstå at verden ikke lenger aksepterer slik oppførsel. Nato driver sabelrasling, men vil ikke provosere unødig militært. Stoltenberg har distansert seg fra sin forgjenger, Fogh Rasmussen, som gikk overaskende hardt ut og lovet Ukraina beskyttelse. Det kan tyde på en splittet militærallianse.

Vår tids tikkende bombe

Det er dessverre mange konfliktområder i verden. Mange er Nobels fredspris vel fortjent. Forskjellen er at den Russiske oppførsel og indre uroligheter i Ukraina, sammen med demokratibevegelsen i Hong-Kong, er konflikter som kan få store geopolitiske konsekvenser. Begge kan trekke supermaktene inn i svært voldelige og destabiliserende konflikter. De er vår tids tikkende bomber. 

Aktører på den internasjonale arena

På den internasjonale arenaen spiller to organisasjoner brobyggerrolle. De sørger for dialog mellom Ukraina, Russland og Vesten; Europarådet og Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). EU-landenes og USAs krav overfor Russland har hele tiden vært å tillate observatører fra OSSE til å overvåke og vurdere valg og opprettholdelse av fredsavtalene. Flere valgobservatører fra OSSE har blitt tatt gisler i Øst-Ukraina, men er senere løslatt.  OSSEs rolle er derfor adskillig viktigere enn Europarådet. Nobel-komité leder Jagland kan heller ikke gi prisen til organisasjonen han er generalsekretær for.

 

Unike OSSE 

Et hvert initiativ fra OSSE godkjennes av både Ukraina, Russland og EU-landene, inklusive Norge. Helt fra begynnelsen av konflikten sendte OSSE inn observatører på bakken. I tillegg har organisasjonen et eget dialogteam som tilrettelegger kommunikasjon mellom politiske grupperinger  for å skape tillitt og et konstruktivt samarbeidsklima. Norges Fredsråd har flere ganger fremhevet OSSEs rolle. De berømmer Organisasjonen og sier den er «avgjørende for å kunne åpne opp for en fredelig og bærekraftig politisk overgang i Ukraina.» 

Da den kalde krigen stod på som verst tok den tyske forbundskansleren Willy Brandt initiativ til en dialog mellom øst og vest. For det fikk han Nobels fredspris i 1971. I tillegg til Brands «Ostpolitkk», samlet han alle ledere i øst og i vest til en konferanse i Helsinki i 1973 hvor landene ble enige om å anerkjenne landegrensene i Europa etter den andre verdenskrig. Da landene møttes igjen to år senere i Wien, så verden annerledes ut, ved bl.a. at USA var svekket etter Nixons avgang og Brandt var felt av en øst-tysk spion. Bresjnev gikk i bresjen for å gjøre konferansen i Wien om til en permanent forum for dialog, noe USAs Gerald Ford omsider godtok. Det fungerte. Og i 1994, etter murens fall, ble Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa opprettet med permanent sete i Wien.

Nordmenn i OSSE 

Tidligere norske utenriksminister Knut Vollebæk  var kommissær for nasjonale minoriteter i OSSE fra 2007 til 2013. Norske Terje Hagen sitter i dag i OSSEs hovedkvarters ledergruppe som sjef for HR-avdelingen.

 

 

Siste: Ny norsk regjering oppnevnt i Brussel!

I dag la den ny-utnevnte presidenten i Europakommisjonen, Jean Claude Juncker, frem sammensetningen av EUs regjering for de neste fem år. For Norge er opprettelse av en egen visepresident for EUs nye energiunion svært viktig. Topp-plasseringer til våre nordiske naboland er også til fordel for Norge. 

Etter å ha diskutert 54 utkast til kabal for struktur og medlemmer, har Juncker  i dag lagt frem en helt ny og politisk tung ledelse. Nå skal den på høring i Europaparlamentet før den tiltrer 1. november. 

Slutt på resirkulering

Av de syv visepresidentene er alle eksisterende eller nylig avgåtte stats- og utenriksministre.  Tiden er over for å sende avdankede politikere til Brussel.

Øst-Europeisk dominans

Fire av Junckers visepresidenter er fra landene som har lidd under sovjetisk og jugoslavisk diktatur og ettpartisystem etter Den andre verdenskrig: Bulgaria, Slovenia, Latvia og Estland. I tillegg er presidenten i EUs råd fra Polen. Man kan lure på hva som går rundt i hodet på Erik Solheim nå som Europa ledes av representanter fattige land fra Sentral- og Øst-Europa?

For som Solheim sa i 1998: Tar EU inn de fattige landene i Øst-Europa skal jeg revurdere mitt EU-standpunkt. Vel Erik: Your time has come! 

Finske erfaringer

Flertallet av EUs øverste ledelse er fra land som har kjempet i generasjoner for å løsrive seg fra sovjetrussisk dominans og for å forankre landene sine til et fritt og demokratisk styresett. Akkurat som Ukraina forsøker i dag. Den finske ex-statsminister Jyrki Katainen, representerer også et land som har måttet bakse med Putins autoritære forgjengere. Disse landenes samlede erfaring på toppen av Europakommisjonen lover en klar og tydelig europeisk stemme overfor Russlands regime. Det skal vi i Norge være glade for. 

Finland har god erfaring med å skape arbeidsplasser ved å legge til rette for et konkurransedyktig næringsliv. Finland har også verdens beste skolesystem. 

Energiunion - et nytt eurosamarbeid

Konflikten med Russland har vist at EU må slutte å belage seg på import av russisk gass. Utnevnelsen av den nylig avgåtte Slovenske statsministeren Alenka Bratusek  som ansvarlig for Energiunionen, er et klart tegn på en langt yngre og antakeligvis mer dynamisk energipolitikk enn den eldre tyske konservative Gunther Öttinger. Bratusek vil bli ansvarlig for å definere og trekke opp hvordan EUs nye flaggprosjekt, energiunionen, skal se ut. Norge arrangerer en egen energidialog med EU den 25. september. Der har Regjeringen en god anledning til komme med signaler om hvordan Norge ønsker energiunionen skal se ut.

Da gjelder det å se på mulighetene. Med en energiunion kan EU sørge for nye kilder til gasslevering til landene i øst. Det kan for eksempel bety finansiering av gassrør fra Nordsjøen og videre innover mot øst. Eller et rør under Oslofjorden og ned gjennom Sverige til Polen. Et slikt rør ble planlagt for ti år siden men ble funnet for dyrt. Regjeringen så ikke den politiske dimensjonen. Vi telte kun på om det var kommersielt lønnsomt der og da. Slik er det med en regjering i et land som lever i europapolitisk isolasjon. 

Svensk TTIP  

EUs forhandlinger om en ny og banebrytende handelsavtale med USA vil ledes av Cecilia Malmstrøm fra Sverige. Det kan være til fordel for Norge fordi vi er avhengig av å få vite hva USA og EU-landene blir enige om. For senere å kunne tilpasse oss. Vi må ikke glemme at vi er i konflikt med Kina, Russland og står utenfor EU og USAs nye handelsavtale. Det er rom for at næringslivet våkner - men NHO er ser ut til å være mer opptatt av å beskytte hjemmemarkedene til Orkla og Tine. Gårsdagens arbeidsplasser skal sikres.

Dansk konkurranse

Likeledes er det alltid en fordel med en dansk kommissær i en viktig stilling. Margrethe Vestager fra partiet Det radikale venstre, vil være ansvarlig for EUs konkurransepolitikk. Det er et sentralt område for norsk petroleumsnæring som ønsker skattereduksjon for petroleumsvirksomhet i Barentshavet, verftsindustrien som konkurrerer med spanske verft, Telenor og bankene, som alle deltar i og konkurrere på EUs indre marked.


Ny Europakommisjon i dag: EUs energiunion er født

I dag la den ny-utnevnte presidenten i Europakommisjonen, Jean Claude Juncker, frem sammensetningen av EUs regjering for de neste fem år. For Norge er opprettelse av en egen visepresident for EUs nye energiunion svært viktig. Topp-plasseringer til våre nordiske naboland er også til fordel for Norge. 

Etter å ha diskutert 54 utkast til kabal for struktur og medlemmer, har Juncker  i dag lagt frem en helt ny og politisk tung ledelse. Nå skal den på høring i Europaparlamentet før den tiltrer 1. november. 

Slutt på resirkulering

Av de syv visepresidentene er alle eksisterende eller nylig avgåtte stats- og utenriksministre.  Tiden er over for å sende avdankede politikere til Brussel.

Øst-Europeisk dominans

Fire av Junckers visepresidenter er fra landene som har lidd under sovjetisk og jugoslavisk diktatur og ettpartisystem etter Den andre verdenskrig: Bulgaria, Slovenia, Latvia og Estland. I tillegg er presidenten i EUs råd fra Polen. Man kan lure på hva som går rundt i hodet på Erik Solheim nå som Europa ledes av representanter fattige land fra Sentral- og Øst-Europa?

For som Solheim sa i 1998: Tar EU inn de fattige landene i Øst-Europa skal jeg revurdere mitt EU-standpunkt. Vel Erik: Your time has come! 

Finske erfaringer

Flertallet av EUs øverste ledelse er fra land som har kjempet i generasjoner for å løsrive seg fra sovjetrussisk dominans og for å forankre landene sine til et fritt og demokratisk styresett. Akkurat som Ukraina forsøker i dag. Den finske ex-statsminister Jyrki Katainen, representerer også et land som har måttet bakse med Putins autoritære forgjengere. Disse landenes samlede erfaring på toppen av Europakommisjonen lover en klar og tydelig europeisk stemme overfor Russlands regime. Det skal vi i Norge være glade for. 

Finland har god erfaring med å skape arbeidsplasser ved å legge til rette for et konkurransedyktig næringsliv. Finland har også verdens beste skolesystem. 

Energiunion - et nytt eurosamarbeid

Konflikten med Russland har vist at EU må slutte å belage seg på import av russisk gass. Utnevnelsen av den nylig avgåtte Slovenske statsministeren Alenka Bratusek  som ansvarlig for Energiunionen, er et klart tegn på en langt yngre og antakeligvis mer dynamisk energipolitikk enn den eldre tyske konservative Gunther Öttinger. Bratusek vil bli ansvarlig for å definere og trekke opp hvordan EUs nye flaggprosjekt, energiunionen, skal se ut. Norge arrangerer en egen energidialog med EU den 25. september. Der har Regjeringen en god anledning til komme med signaler om hvordan Norge ønsker energiunionen skal se ut.

Da gjelder det å se på mulighetene. Med en energiunion kan EU sørge for nye kilder til gasslevering til landene i øst. Det kan for eksempel bety finansiering av gassrør fra Nordsjøen og videre innover mot øst. Eller et rør under Oslofjorden og ned gjennom Sverige til Polen. Et slikt rør ble planlagt for ti år siden men ble funnet for dyrt. Regjeringen så ikke den politiske dimensjonen. Vi telte kun på om det var kommersielt lønnsomt der og da. Slik er det med en regjering i et land som lever i europapolitisk isolasjon. 

Svensk TTIP  

EUs forhandlinger om en ny og banebrytende handelsavtale med USA vil ledes av Cecilia Malmstrøm fra Sverige. Det kan være til fordel for Norge fordi vi er avhengig av å få vite hva USA og EU-landene blir enige om. For senere å kunne tilpasse oss. Vi må ikke glemme at vi er i konflikt med Kina, Russland og står utenfor EU og USAs nye handelsavtale. Det er rom for at næringslivet våkner - men NHO er ser ut til å være mer opptatt av å beskytte hjemmemarkedene til Orkla og Tine. Gårsdagens arbeidsplasser skal sikres.

Dansk konkurranse

Likeledes er det alltid en fordel med en dansk kommissær i en viktig stilling. Margrethe Vestager fra partiet Det radikale venstre, vil være ansvarlig for EUs konkurransepolitikk. Det er et sentralt område for norsk petroleumsnæring som ønsker skattereduksjon for petroleumsvirksomhet i Barentshavet, verftsindustrien som konkurrerer med spanske verft, Telenor og bankene, som alle deltar i og konkurrere på EUs indre marked.

 

 

 

 

 

Europa i endring: Polske Tusk og italienske Mogherini nye EU-topper

Før var det geografi og personlige egenskaper som avgjorde EUs toppstillinger. I dag er det politisk tilhørighet. Denne gangen kom det dårlig ut for oss. Men en skandinavisk-talende kan ta over allerede om to og et halvt år.

 I kveld valgte EUs statsledere den polske statsministeren Donald Tusk til ny president for Det europeisk råd og den italienske utenriksministeren Frederica Mogherini til høyrepresentant for EUs utenrikspolitikk. For Norge og våre evner til å bli lyttet til i europeiske spørsmål ville situasjonen vært helt annerledes om danske Helle Torning-Schmidt ble president og nederlandske Frans Timmermans ble utenrikstalsmann.

I politikk og diplomati, som i foreldrerådet og kommunestyret, er tilhørighet og tilgjengelighet viktig. Erna Solbergs, Vidar Helgelsen og Børge Brendes muligheter til både  å få anledning til å møte og kommunisere med Thorning Schmidt, ville vært langt lettere enn det språksvake polakken Donald Tusk. Likeledes har Hollands Timmermans langt tettere bånd til Norge enn Italia unge og ubeskrevne politiker Mogherini.

Tidligere ble det lagt stor vekt på toppledernes geografiske opprinnelse og personlig kompetanse. Var de den rette for jobben? Tony Blair var altfor utadvendt og ville dominert fullstending den internasjonale scenen hadde han blitt utnevnt i stedet for den langt mer ukjente og langt mindre karismatiske Lady Ashton for fem år siden. Men det var akkurat ett ukjent blad EUs statsledere ønsket. En som ikke ville stjele blitzen når Sarkozy eller Merkel gikk ut av bilen og inn i toppmøtets arena. 

Skulle man i dag tillagt vekt på geografisk tilhørligheti ville det vært en representant fra Sverige, Finland eller Østerrike som ville stukket av med seieren. 

I dag er det den politiske tilhørigheten som er avgjørende. Donald Tusk hadde støtte fra den konservative partigruppen, EPP (European Peoples Party). Mogherini ble backet av det europeiske sosialistpartiet S&D. I forkant av toppmøte holdt de to partigruppene hvert sitt forbredende møte i henholdsvis Paris og Brussel.

Det er uten tvil takket være Europaparlamentets harde arbeid for å tvinge EU-lederne til å forholde seg til resultatet av siste valg som har fremtvunget denne utviklingen. For når kommisjonspresidenten ble valgt utfra politisk farge, måtte utnevnelse av de to andre postene sørge for en viss grad av politisk likevekt. På denne måten gikk det politisk prestisje i utnevnelsen av både Presidenten og høyrepresentanten for utenrikssaker.

Om to og et halvt år går mandatet til Tusk og Morghini ut. Da vil vi få se hvorvidt det var lurt å legge språkevner til side. Var det ikke det vil Finlands nye internasjonale stjerne,  den konservative og språkmektige Alexander Stubb, kunne seile opp som favoritt. Han snakker også skandinavisk. Ikke dumt for noen og enhver.

 

 

 

 

 

 

 

Det norske Europatoppmøtet!

I morgen kommer alle EUs statsleder til Brussel for å stake ut Europas kurs de neste fem årene.  Parlamentsvalget har formidlet  folkets stemme:   EU må gjenvinne folkets tillit ved å vise handlekraft,  evne til å stimulere til økonomisk vekst, trygghet og solidaritet. Men hvordan? 

 




Lederstrid

Først må EUs statsledere bli enige om hvem som skal lede Europakommisjonen. Forhandlingene vil bli knallharde. Luxembourgs tidligere statsmininster Jean Claude Juncker gjør hevd på presidentskapet fordi han var kandidaten til partiet som fikk størst oppslutning i parlamentsvalget i mai. Men utover den politiske betydningen av å velge Parliamentets kandidat er det få i Brussel som tror den gamle whisky-drikkeren duger til å være EUs ansikt utad. EU er ikke og vil ikke fremstå som en gammelmannsklubb.  Få tror den kjederøkende Juncker vil klare det enorme arbeidspresset med å lede EU-samarbeidet i en så krevende tid. Uansett vil det bli spennende å se hvem som  får overta jobbene til Herman Van Rompuy som president i Det europeiske råd og Catherine Ashton som utenrikspolitisk talsperson. 

EU og nasjonalstaten

Kommisjonen og medlemslandene er nå blitt tindrende klar over at ord og handling teller. Gode taler holder ikke lenger.  EU må begrense seg til områder nasjonalstatene ikke kan få gjort  hver for seg. I stedet for ny politikk og regelverk må fokus ligge på å gjennomføre eksisterende politikk. I dette perspektivet blir energipolitikken et av de viktigste områdene. 

Energi=jobber=klima

I Europa har energi stor innflytelse på industriens  konkurransedyktighet. Derav muligheten til å skape flere arbeidsplasser. Ren egenprodusert energi gir også økonomisk og politisk uavhengighet, foruten at klimagassutslippene reduseres. 

Tilgang og prisnivå på gass vil derfor stå i sentrum av EUs statsledernes diskusjoner. Fraværet av  Norges statsmininster Erna Solberg, må sies å være et historisk anomali, fordi EUs beslutninger vil få  store økonomiske og politiske konsekvenser for vårt petroleumsdrevne samfunn.

Skal EU klare å redusere prisen på gass og samtidig redusere avhengigheten av gassimport fra Russland vil de måtte tenke anderledes enn før. Nye importkanaler må på plass og blant muligheter som ligger på bordet er nye gassrørledninger fra Algerie og Libya til Italia, samt økning av bruken av LNG, flytende naturgass, i hovedsak fra Nord-Amerika.

Det betyr samtidig at infrastrukturen for gass må bygges ut slik at man oppnår et felleseuropeisk gassmarked der ingen områder er avhengige av en enkelt leverandør og blir sårbare. Dette er kjernen i polakkene og energikommissær Oettingers forslag om en europeisk energiunion. Per i dag er Russland eneste gassleverandør til flere EU-land i sentral- og øst-Europa. Utbyggingen av infrastruktur for gass på tvers av landegrenser vil gi EU en bedre forhandlingsposisjon overfor eksterne leverandører, siden man da vil ha en mer diversifisert gassforsyning og unngår dagens monopolsituasjoner.

Norge som en del av løsningen

Samtidig skal det satses på fornybar energi. En energiunion innbefatter også en utbygging av elektrisitetsnettet, og dette er spennende for Norge. Siden det er et sterkt ønske i EU om å få strøm fra renere kilder, fremstår det store vannkraftpotensialet i Norge som svært attraktivt for Europa. Med bedre tilknytning til det europeiske strømnettet vil norsk vannkraft kunne bli en attraktiv eksportartikkel, ikke minst fordi mye teknologi og infrastruktur allerede er på plass, noe som gjør vannkraft mye rimeligere enn mer eksperimentelle og uutviklede teknologier på fornybarfeltet. Før vi vet ordet av det vil vannkraft kunne ta over som Norges viktigste eksportartikkel i stedet for olje og gass. Vi sitter med andre ord på nøkkelen. Men ikke ved bordet. 

 

Europas sjokkvalg

I dag våknet Europa opp til et nytt parlament hvor høyrepopulistene har gjort et stor-innrykk. Hva betyr det for EU, Europa og Norge?

 Betydning for EU

Med over tjuefem prosent oppslutning i Frankrike og Storbritannia har anti-EU-partiene UKIP og Front National for første gang kapret førsteplassen i et valg. Høyrepopulister i Danmark og Sverige har også fått historisk store oppslutning.

Det sender et sterkt signal om en folkelig misnøye med EU-samarbeidet. EU har ikke klart levere hva de har lovet og da ropes det stopp. Høyrepopulistene vil ha et helt annet Europa hvor nasjonalstatens gjenerobrer makten med egne valutaer og egne grenser.  

Ingenting er bedre enn at disse kreftene får anledning til å hevde, debattere og forsvare sine holdninger på Europas politiske arena. Der vil de møte andre partier som er like harnisk over EUs manglende evne til å løse Europas økonomiske og sosiale problemer. Men da må de ca 120 høyrepopulistiske delegatene også bli enige om felles partigruppe og politikk. Det er ikke gitt - akkurat som på venstresiden som også består av flere grupperinger. 

Vinneren av valget i Hellas er også sterkt kritisk til dagens EU, men ser en annen løsning. De ønsker, som vinnerne i Holland, Italia og flere andre land, et tettere økonomisk og politisk samarbeide hvor landene viser større grad av solidaritet: Felles skatt, felles ansvar for innvandring, og deling av energiressurser. Det er holdninger greske protestvelgere deler med mange av Europas grønne og liberale partier.

Betydning for Europa

Vi ser derfor et Europaparlament dominerte av klare politiske motsetninger. Motpolene vil gjøre debattene mer spenstige med klare politiske konfrontasjoner.  Endelig vil parlamentet ta for seg debatten om hvilket Europa folk vil ha og hvilken rolle EU skal spille. Det er et sundt demokratisk trekk for Europa.

De store etablerte politiske partiene som Sosialistene og de konservative vil måtte jobbe mye hardere for å sikre politisk flertall for sine saker.

Både tempo og temperaturen vil bli høyrere.

 Betydning for Norge

Blir Europaparlamentet mindre teknokratisk og kjedelig vil det bli tøffere for Norge å få plass i kaffebaren for å fremme særegne norske interesser. 

Får det nye parlamentet slutt på å holde plenumsmøter én uke per måned i Strasbourg vil det være et betydelig tap for norske interesser. Årsaken er at det reduserer muligheten til å treffe og drøfte politikk med medlemmene, deres assistenter og rådgivere.

 

EU-samarbeidet er fortsatt ungt, umodent og i støpeskjeen.  

 

 

EU-skeptikere kan styrke EU!

Europas EU-skeptikere, særlig fra ytre høyre, blir etter alt å dømme den store seierherren i helgens valg på Europaparlamentet. Med et sted mellom 25 og kanskje opp til 30 prosent av representantene vil de kunne danne en egen partigruppe og befeste seg som en toneangivende politisk stemme i parlamentet. Ytre høyre består av forskjellige fraksjoner men har til felles at spiller på fremmedfrykt og vil gjøre alt for å reetablere nasjonale grensekontroller for personer og varer i Europa. De er imot felles regler for subsidier til næringslivet, imot euroen slik at nasjonale valutaer kan konkurrere med hverandre for å vinne konkurransekraft.  De vil med andre ord, ha et helt annet Europa enn det EU-samarbeidet har bygget opp over de siste 60 årene. 

Mer EU

På den andre siden av det politiske spekter kan vi spore fremgang av venstreradikale partier. De er også delt i sitt syn på EUs rolle og funksjon. Noen, som kommunistene, deler høyreekstremes skeptiske syn på euro-samarbeidet. Mens andre, slik som det greske Syriza, ønsker et tettere EU-samarbeidet områder som skatt, industri og energi og klima. De ønsker også at euroen skal bestå. Mye av denne holdningen ser vi hos De Grønne. Og partigruppen for europeiske liberale partier, som norske Venstre, går ofte inn for et sterkere og tettere EU-samarbeid som løsningen på Europas problemer.  

Klare motpoler

Resultatet blir et Europaparlament med sterkere og klarere stemmer på hver ytterkant av det politiske spekteret. Tøffere debatter og vanskligere forhandlinger. Mange vil si det er farlig og synd, fordi det kan svekke Parlamentets evne til utføre rollen som beslutningstaker. Men det kan også føre til noe positivt. For høyrøstede motpoler vil bedre kunne belyse politiske motsetninger og gi rom for ideologiske debatter om grunnleggende veivalg for hva slags Europa vi vil ha. 

Nei til teknokratiet

Den svake valgdeltakelsen skyldes i stor grad Europaparlamentets manglende evne til å fremstå som en politisk arena med reelle motsetninger og konflikter. Da den kjente finske parlamentarikeren Heidi Hautala avbrøt sitt mandat i forrige periode klaget hun over parlamentets teknokratiske arbeid, og mente det manglet politikk. 

Vibrerende europeisk lovforsamling

De tradisjonelle mainstream partiene, sosialistene og det konservative folkepartiet, vil fortsatt ha et klart flertall sammen. De vil sørge for at parlamentet oppfyller sin rolle som beslutningsorgan. Men et nytt parlamentet som bedre reflektere EU-borgernes politiske landskap vil, enten vi liker det eller ikke,  skape større politisk dynamikk. Da kan vi få en vibrerende og spennende politisk arena, slik en europeisk lovforsamling er ment å være.

 

 

 

Har Europaparlamentet makt?

I morgen stemmer briter og nederlendere på Europaparlamentet som første av 28 land. De aller fleste andre stemmer søndag. Ett av hovedbudskapene i valgkampen har vært å forklare velgerne hvilen rolle Europaparlamentet spiller. Har de noen betydning? Gjør de noen forskjell? Folk vil rett og slett vite om det er noe vits i å gå til urnene for å gjøre sin europeiske borgerplikt.



Svaret er som følger:

Europaparlamentet fungerer i stor grad akkurat som vårt eget Storting. Et lovforslag presenteres av regjeringen og blir sendt til en komité for behandling. Der velges det en saksordfører som sørger for å innhente synspunkter fra komiteens medlemmer.

Komiteen avholder høringer og diskusjoner før saksordføreren legger frem en rapport med endringer av Kommisjonens opprinnelige forslag til avstemning. Her foregår det politiske alliansespillet mellom partigruppene.  Det må understrekes at forhandlingen ikke foregår mellom landenes representanter, men mellom partigruppene.

Deretter sendes rapporten til plenumsmøte hvor forslagene til endring av Kommisjonens opprinnelige tekst stemmes over av alle de 751 medlemmene. Et enkelt flertall med 376 er tilstrekkelig for å vedta parlamentets forslag.

Forskjellig fra Stortinget

Den store forskjellen mellom Europaparlamentet og nasjonale lovforsamlinger er at representantene i EUs folkevalgte beslutningsorgan ikke selv kan fremme egne lovforslag. Det er forbeholdt Kommisjonen. Ikke en gang medlemslandene kan formelt presentere lovforslag. Men både Ministerrådet og Parlamentet kan vedta politiske resolusjoner som bidrar til å sette saker på Kommisjonens politiske dagsorden. Årsaken er at forslagsrett ville gjøre parlamentet og hele EUs beslutningsprosess inneffiktiv og til slutt irrelevant. Her ligger det viktig element av demokratisk underskudd, om vi sammenligner med USA og f.eks. India. 

Etter første behandlingen sender Europaparlamentet lovforslaget over til behandling i EUs ministerråd, hvor alle medlemslandene sender representanter fra deres regjeringer. Er ikke medlemslandene enige sender de teksten tilbake til parlamentet. Deretter vil Kommisjonen innkalle til en trilog-gruppe, hvor man forsøker å meisle ut kompromisser begge parter kan akseptere. Hele denne prossessen kan ta fra atten til trettiseks måneder.

Åpent

Den siste forhandlingsrunden holdes bak lukkede dører. Ellers er alle møter i Europaparlamentet åpne. Selv har jeg adgangskort og kan gå fritt inn alene og sette meg ned i så godt som alle møter. 

Ved folkeavstemmingen om norsk EU-medlemskap i 1994, hadde Europaparlamentet knapt noen makt. I dag har den lik makt og innflytelse som medlemslandenes regjeringer, med unntak av skatt-, trygd-, forsvars- og utenrikspolitikk. 

Viktig politisk arena

Europaparlamentet er sin rolle svært bevisst. De kastet Santer-kommisjonen i 1999 og har siden tvunget flere medlemsland til å bytte ut kandidater til kommissærer. Parlamentet har fått gjennomslag for mange viktige saker hvor EU-landene har forsøkt å holde igjen, slik som utvidet foreldrepermisjon, beskyttelse av arbeidstakeres rettigheter og reduksjon av klimagassutslipp. 

I dag er Europaparlamentet  Europas og en av verdens aller viktigste politiske arenaer.  

 

EUs blåmandag: Steng verden ute!

Om to dager braker Europaparlamentsvalget løs. Forrige gang stemte bare i overkant av førti prosent av EU-borgerne, selv om deltakelsen i mange land lå godt over 70 prosent var noen helt ned i 20-tallet.  Denne gangen forventes variasjonen enda større, og at gjennomsnittet kommer ned på 30-tallet. 



Den lave oppslutningen vil blende mange og friste mange til å dømme hele EU-prosjektet nord og ned. Når i tillegg vinnerne i mange land er partier som vil EU til livs, våkner EUs ledere opp til en blåmandag.

Eurosekeptikere

For første gang etter andre verdenskrig er det bare knappe førti prosent av det franske folk som mener at EU tjener Frankrikes beste. Over seksti prosent av franskmenn mener EU er bortkastede penger. Derfor vil de fleste stemmene i valget gå til nasjonalistpartiet, Den nasjonale front, og deres leder Marine LePen.  Det samme vil skje i Storbritannia der Nigel Farage fra det britiske nasjonalpartiet UKIP vil sanke fleste stemmer. Han mener EU er waste of time and money, selv om han både han og hans kone hever sjenerøs lønn fra nettopp Europaparlamentet. I Holland, Østerrike og Ungarn er også euroskeptikerne på fremmarsj og vil komme på på pallen.

Vold og innvandring 

Hva binder disse nasjonalistpartiene sammen? Svaret er som oftest ikke detaljstyring og krummede agurker, slik mange får inntrykk av. Det er to faktorer som går igjen i hvert land: Sikkerhet og innvandring.

Sikkerhet: Ran, innbrudd og vold har økt dramatisk i alle land. Politiet har ikke fått tilstrekkelige ressurser og makter ikke å holde tritt. Det er politikerens egen skyld at de ikke har bevilget nok penger og satt klare nok krav til at politiet skal opprettholde lov og orden. 

Innvandring: Tall fra OECD og Eurostat viser at de aller fleste innvandrere fra land utenfor EU kommer fra Tyrkia, India, Kina og Marokko. I 2013 de representerer bare 3-4 prosent av den totale befolkningen i Sverige, Frankrike og Storbritannia. Tallet er litt høyre for Tyskland, Østerrike og Luxembourg  (ca 5-7 prosent), mens de Baltiske statene ligger høyest pga den store russiske befolkningen. Men daglig ankommer det et økende antall flyktninger fra fattige og kriserammede områder som Syria, Sudan og Afghanistan. 

1+1=2

Når noen innvandrere også begår vold eller innbrudd er det som det skjer et klikk i hodene på folk.  Da ropes det etter stengte grensene for å gjemme seg for verdens brutale realiteter. Og fordi EU har innført felles grense mot resten av verden og fjernet de gamle landegrensene seg i mellom, får de skylden for uføret. Det er en realitet EUs ledere må ta på alvor når valgresultatet foreligger og Europa våkner til en nasjonalistisk blåmandag. 

 

 

 

EU-valg: Europaparlamentet!

Den 25. mai går innbyggerne i de 28 EU-landene til valg på  verdens største demokratiske folgtevalgte lovforsamling: Europaparlamentet.

Over 750 medlemmer fra ytterste høyre til ytterste venstre skal stemmes inn for å bestemme innholdet i EUs politikk og regelverk for de neste fem årene.

Som medlem av EØS får resultatet av valget stor betydning for Norge. Se denne videoen og hør hva som står på spill:


Nest ukes iEU dreier seg om konsekvensene av fremgangen til høyreekstreme anti-EU-partier. 

Følg med! 

EU ber om en dobling av EØS-kontingenten. Er det urimelig lavt eller høyt?

I dag redegjør Regjeringen om forhandlingene med EU om EFTA-landenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa, bedre kjent som EØS-kontingenten. 

Ryktene sier at EU-landene vil kreve en nærmere dobling av det norske bidraget, som i dag allerede er på 349 millioner euro  i året ? rundt 2,8 milliarder kroner.

Det er mye penger tatt i betraktning av at beløpet allerede doblet etter murens fall og inntreden av tolv nye medlemsland. Men hvor mye er det i forhold til hva andre land betaler? Og hva vi tjener på at medlemslandene gjør jobben med å utvikle felles politikk og regelverk for oss?

I følge Europautredningens rapport (NOU 2012:2) betalte Sverige trettisyv milliarder svenske kroner til EUs budsjett i 2011. Det er ca tretten ganger så mye som Norge. Sverige får imidlertid penger tilbake i form av overføringer til jordbruk, veibygging og annen infrastruktur. Sverige betaler likevel mer enn de får igjen. Ifølge NOU 2012:2 er Sveriges nettobidrag rundt 1,2 milliarder euro. Det er over tre ganger mer enn Norge, enda vi har om lag like stort bruttonasjonalprodukt som vårt naboland.

Hva tjener vi på EU?

Deltakelse i EUs indre marked har stor betydning for norske bedrifter og samfunn. Hadde ikke EU-landene gjort jobben med å harmonisere alle standarder og krav ville en norsk eksportør måtte forholde seg til 28 regelverk. EU-landene sørger for beskyttelse av norske  investeringer og håndhevelse av norske bedrifters rettigheter i EU. Likeledes fravær av diskriminering av studiepenger, skatter og avgifter for alle nordmenn og bedrifter. Norske stat og kommuner tjener godt på at vi får levert konkurransedyktige tjenester. Tegningen av Holmenkollhoppet og Munchmuseet er bare noen av mange eksempler hvor EØS-regelverk for offentlige tjenester har kommet Norge til gode. Norske forbrukere tjener også godt på at Europakommisjonen bruker sin økonomiske og politiske tyngde for å sørge for rettferdig konkurranse og unngå misbruk av dominerende markedsposisjoner. Prisnivå på mobiltelefonsamtaler er bare ett eksempel der store multinasjonale aktører har måttet bøye av og senke prisene.

Vår andel av EUs budsjett

EUs budsjett for sosial og økonomisk utjevning er på 400 milliarder euro.

Som nevnt er Norges årlige bidrag er 349 millioner euro, dvs under én prosent av EU-landenes utgifter. Overføringer til de svakere stilte landene kommer norsk næringsliv til gode, fordi det øker landenes evne til å kjøpe norske produkter og tjenester.

 EØS-midler som utenrikspolitikk

Over den siste femårsperioden har det norske økonomiske bidraget til landene i Sør- og Øst-Europa gitt oss god profilering og anerkjennelse. Tidligere utenriksminister Støre kalte det "norske fotavtrykk." Med norske prosjektpartnere dreier det seg vel så mye om europeiske fotspor i Norge. Norske muséer finansierer oversettelse av kataloger med EØS-penger, og norske bedrifter, universiteter, forskningsinstitusjoner og NGO-er får stort utbytte, både økonomisk og faglig, av prosjekter finansiert av EØS-midlene.

Pengene benyttes i dag som et sentralt virkemiddel i vår kontakt og politiske dialog med landene i Europa. Ambassadene er blitt styrket, og sågar flyttet til mer sentrale strøk, som følge av et økt aktivitetsnivå. Paradoksalt nok brukes pengene vi helst ikke vil betale som et sentralt utenrikspolitisk redskap til nytte for regjeringen og brede lag av samfunnet.

 Alternativer

I stedet for å forhandle om det norske bidraget hvert femte år burde regjeringen vurdere å foreslå at  bidraget gjøres permanent så lenge EØS-avtalen eksisterer. Til gjengjeld vil vi da kunne be om en rabatt for langsiktighet. 

En annen mulighet er å etablere sentre for forskning, innovasjon og utvikling som kan bidra til å nå EUs målsetninger. Det kan for eksempel være et senter for utvikling av lavkarbonteknologi i Krakow, havkraftteknologi i Oporto,  marin og maritimt miljø i Tallinn, og arbeidslivspolitikk i Praha.

Begge alternativ krever en proaktiv og oppsøkende Europapolitikk overfor mottakerlandene. Det er muligens for sent i denne omgang. Men det burde være en ambisjon for årene frem til neste runde. I mens bør vi med glede betale vårt bidrag slik at EU-landene kan fortsette arbeidet med skape et fredelig og demokratisk styre av kontinentet vi er en del av. 

EU-USA: Et 1989-øyeblikk




 

 I dag, som i 1989, er EU-landene er i ferd med å dra fra oss. Klarer vi å henge med denne gangen? 

I 1984 møttes statsoverhoder fra tolv EF-land og seks  EFTA-lande i Luxembourg for diskutere et helt nytt og tettere samarbeid. Prosjektet ble ikke noe av, mye grunnet skepsis fra Norge og de andre EFTA-landene. Vi var ikke særlig keene på å gå inn i ett nytt og banebrytende samarbeid. Vi tvilte i det hele tatt på om EF-landene ville kunne bli enige om å starte et indre marked hvor alle skulle kunne jobbe, investere og handle med varer og tjenester, uten nasjonale grenser. Dessuten var Regjeringen så redd for at debatten om norsk medlemskap i EF skulle blusse opp. Derfor ble arbeidet satt på sparebluss.




Det var ikke før den berømte talen til  kommisjonspresident Jacques Delors, i januar 1989, at ting begynte å skje. I talen til Europaparlamentet la Delors frem visjonen om et tett samarbeid mellom EF og EFTA-landene. Et felles økonomisk rom, med like rettigheter og muligheter for alle, skulle skape stordriftsfordeler og økonomisk vekst. Dermed inviterte han Norge og våre EFTA-partnere til å delta i Europas histories største eksperiment: Prosjekt 1992 eller Enhetsakten. Det sies at talen slo ned som et lyn i Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor:  Et helt nytt indre marked uten norsk deltakelse ville være katastrofalt for Norge.

Brundtlands handlekraft

Statsminister Brundtland viste handlekraft. I mars 1989 samlet hun kollegaene fra Island, Sverige, Finland, Østerrike og Sveits til et møte på Holmenkollen.  Møtet konkluderte med å ta imot Delors invitasjon. Og EØS-forhandlingene kom i gang.

Årsaken til Brundlands hastverk var at hun så hvor viktig det var at vi kom med mens planene for det indre marked ble lagt. Slik kunne vi være i takt med EU.

TTIP: Back to the future

Dagens regjering står overfor samme dilemma.  For sist fredag la næringsminister Monica Mæland frem en rapport vedrørende EU og USAs planer om å skape et transatlantisk samarbeid, det såkalte handels- og investeringspakten, TTIP. Samarbeidet er omfattende fordi det vil resultere i reduserte handelsbarrierer og beskyttelse av investeringer.

Her kan du lese om TTIP og konsekvenser for Norge: http://www.regjeringen.no/pages/38671155/TTIP_Konsekvenser_for_Norge.pdf

Akkurat som i 1980-årene er den norske holdningen noe bakoverlent: Vel, vel. Vi får nå se om de kan bli enige, konkluderer de fleste. Ikke urimelig.

Où es tu, Jacques?

Men det er to vesentlige forskjeller fra 1989 og i dag. Den gang var Norge ett av flere land med stor økonomisk og strategisk betydning for EU. Og den gang hadde EU-samarbeidet en leder med visjon og handlekraft, og som nøt stor respekt i hovedstedene. 

I våre allierte og Jacques Delors? fravær hviler det i dag et langt større ansvar på oss og våre politikere i å løfte frem behovet for en nær dialog og samarbeid med EU om forhandlingene med USA. 

Vi får håpe redselen for en ny medlemsdebatt ikke står i veien for en bred og omfattende folkelig diskusjon om dagens veiskille i vårt forhold til EU.

For fem og tjue år siden turte norske politikere å ta debatten. Tør de nå?

 

 

Toppmøtet EU - Kina: En tragedie for Norge.

I dag  fant det første toppmøte mellom EUs ledere Van Rompuy, Barroso og Schulz og Kinas President Xi sted i Brussel. Etter det historiske møtet i forrige uke med President Obama, markerer dette nok endring på den internasjonale arena: Samarbeidet mellom regionene skyter fart. Dette er en tragedie for Norge som står alene utenfor EU.

Forhandlinger om økonomi, energi og menneskerettigheter

EUs toppledere og Kinas president drøftet først og fremst økonomiske og handelspolitiske forhold. Men Presidenten i Europaparlamentet Martin Schulz bekrefter at han reiste flere spørsmål om Kinas manglende respekt for menneskerettigheter og la vekt på at det var viktig at disse spørsmålene kom på bordet når man diskuterte økonomi og handel. "Europaparlamentet vil sørge for at EUs forhold til Kina er balansert" sa president Schulz.

En rekke problemstillinger EU-landenes næringsliv har i Kina ble tatt opp med den kinesiske presidenten. Men ingen nevnte noe om norsk næringsliv eller den totalt frosne politiske dialogen mellom Norge og Kina etter at Nobelkomiteen gav Nobels fredspris til menneskehetsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010.

Under møtet sa President Xi at Kina ønsker å bidra til EUs nye energi- og klimapolitikk og at de må finne en løsning på EUs antidumpingtiltak mot kinesiske solcellepaneler.

 

Milliardkontrakter

Presidenten hadde med en næringslivsdelegasjon på over to hundrede bedriftsledere som signerte kontrakter for flere milliarder euro under besøket i Tyskland, Frankrike og Belgia.

I fjor inngikk Island en handelsavtale med Kina og nylig trådde en avtale mellom Kina og Sveits i kraft. Det viser at i EFTA-familien, hvor Norge er med, finnes det ingen solidaritet, mens i EU-familien står alle landene sammen i forholdet overfor andre land og regioner.

Investeringsavtale

Høyt på dagsorden for dagens møte i Brussel stod forhandlingene om en ny investeringsavtale mellom EU-landene og Kina. Direkte investeringer står kun får skarve to prosent av den totale verdien av samhandelen. Dette er begge parter enige om må økes. Men da må også forholdene legges til rette for at investorer fra EU-landene kan føle seg trygge. Kina må respektere intellektuelle rettigheter, de må gi utlendinger anledning til å etablere egne selskaper uten kinesisk majoritets-eie, og de må etablere et juridisk rammeverk man kan stole på. Det vil si at det ikke må være politisk påvirkelig.

Forhandlingene startet i januar i år og ventes ferdige i løpet av 2015.

Norsk næringsliv alene

Lykkes EU og Kina og bli enige om en ny investeringsavtale vil norsk næringsliv bli stående i en svært dårlig posisjon da vi vil være det eneste landet i Europa uten samarbeidsavtale om markedsadgang og beskyttelse av investeringer med Midtens rike, som i 2030 er forventet å gå forbi USA og bli markedet med høyest kjøpekraft i hele verden.

 

 

 

 

All you need is gas!

- var President Barak Obamas hovedbudskap under toppmøtet mellom EU og USA i Brussel i dag. Salg av amerikansk naturgass til Europa vil straffe Russland hardt økonomisk, øke handelen mellom USA og EU og bidra til å få ned utslippene av klimagasser i Europa.

Presidenten i Det europeiske råd, Hermann Van Rumpuy smilte bredt da President Obama uttalte i klare ordelag på pressekonferansen at USA vil selge all den gassen Europa trenger for å erstatte import fra Russland. Eksportlisens for salg av naturgass fra USA har hittil ikke vært mulig. Men krisen i Ukraina har endret det politiske klimaet. ?Men dette kan ikke skje over natten? sa Obama og la til at energisamarbeid vil måtte inngå i den forestående handelsavtalen, kalt TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership).

Se videoblogg her



 Telefonnummeret til EU!

Toppmøtet omtales av eksperter i Brussel som svært viktig, både for EU og USA. For EU betyr det at samarbeidet mellom de 28 landene ikke lenger bare regnes for økonomisk, men at EU nå har posisjonert seg som en sikkerhets- og utenrikspolitisk partner. At Obama kommer til EU for å be om sanksjoner mot Russland og ikke NATO, regnes som et veiskille i etterkrigshistorien. Da har USA lykkes i å samle Europa, noe som har vært målet helt siden Marshall-hjelpen.

Det selebre uttrykket til Henry Kissinger om at han ikke visste hvem han skulle ringe for å snakke med Europa er nå dødt og begravet en gang for alle.

Handels- og investeringspakten: TTIP

Timingen kunne ikke vært bedre for de som håper på en ny og omfattende handels- og investeringsavtale mellom USA og EU. Med en overordnet politisk målsetning om å straffe Russisk økonomi ved å redusere kjøp av russisk gass, har de omfattende og vanskelige forhandlingene fått en ny giv.

USA og EU står for tretti prosent av verdenshandelen og femti prosent av verdens bruttonasjonalprodukt. n avtale mellom disse partene vil dermed få store konsekvenser for verden for øvrig.

Tre deler

TTIP består av tre deler. For det første vil partene gi adgang til hverandres markeder. Det gjelder ikke bare varer og tjenester men også beskyttelse av investeringer og anledning til å jobbe. For det andre vil avtalen komme frem til gjensidig godkjenning av standarder og reguleringer. Her understreket Obama at i hele hans politiske karriere har han kjempet for forbrukerrettigheter og i sin andre presidentperiode står miljø- og klima øverst. Ingen av disse områdene skal lide av TTIP understreket han, noe som gjenstår å se.

Det tredje området er måten avtalen skal håndheves, deri konfliktløsning. Det er her TTIP vil ta over for WTO som den ledende standard for tvisteløsningsmekanisme i verden. Da vil WTO som institusjon svekkes noe som kan være alvorlig for Norge og den nye regjeringen som setter sin lit til et globalt handelssystem.

Konsekvenser for Norge

Lykkes TTIP vil det kunne få store konsekvenser for norsk økonomi fordi vi vil være så godt som nødt til å akseptere og innføre alle innrømmelsene og reformene som EU og USA kommer frem til. Vi vil ha veldig mye å vinne fordi vi har en åpen og eksportrettet økonomi. Og skal EØS-avtalen kunne fungere slik den gjør i dag må Norge bli en del av TTIP-avtalen.

Det er derfor påfallende at regjeringen ikke har forelagt en vurdering av hva TTIP vil si for Norge og hvordan vi kan komme med inngrep i forhandlingsprosessene.

Verden i endring

Neste mandag kommer den kinesiske presidenten til Brussel for å starte forhandlingene om en egen investeringsavtale mellom EU og Kina.

Denne utviklingen danner et bilde av en verden i rask endring. At disse trekkene ikke ble nevnt i Utenriksminister Brendes redegjørelse for Stortinget denne uken er derfor underlig. Det skal bli spennende å se i hvilken grad Europaminister Helgesen drøfter dem i sin redegjørelse  for Stortinget i mai. 

 

 

EUs toppmøte: Eksport av norsk gass vil avta

EUs toppledere ble enige om å sette energisikkerhet øverst på den politiske agenda fremover. Målsetningen er å redusere EU-landenes forbruk og import av gass, særlig fra Russland. Men om EU lykkes i dette arbeidet vil behovet for norsk gass også minke. Det vil kunne få store konsekvenser for den petroleumsdominerte norske økonomien.

 Se videoblogg her: 


Energisikkerhet er EUs kinderegg.

Krisen i Ukraina og det anspente forholdet til Russland har fått EU-landene til å akselerere arbeidet med å utfase forbruk av olje og gass. For den beste måten å straffe Russland er å gradvis redusere importen av olje og gass. Da må vi øke energieffektiviseringen i Europa og fortsette satsingen på fornybar energi. Det sa presidenten i Det europeiske Råd, Hermann van Rumpuy på pressekonferansen etter toppmøtet i Brussel i går.

Polen ikke lenger imot EUs klimamål

Konflikten med Russland har endret samarbeidsklimaet i EU betraktelig. Polen, som tidligere alltid opponerte mot EUs klimapolitikk, satt i går helt still og nikket til Europakommisjonens planer om å avkarbonisere EUs økonomi innen 2050. Målsetningen skal nåes ved først å redusere klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030, og så 80-95 prosent innen 2050. Fremgangsmåten skal legges frem som et forslag til EU-direktiv i oktober i år, slik at EU-landene kan vedta et juridisk bindende regelverk innen FNs klimatoppmøte i Paris i slutten av 2015.

Kommisjonen fikk klarsignal for å varsle om EUs intensjoner på FNs generalsekretær Ban Ki-Moon Moons ekstraordinære klimatoppmøte i New York i september i år. 

Import av gass fra USA

EUs målsetning er først og fremst å redusere gassimporten fra Russland. På kort sikt ønsker man derfor å se på mulighetene for å importere gass fra USA. Denne gassen er også langt billigere enn russisk og norsk gass og vil derfor bidra til å øke industriens konkurransesituasjon. Å bytte russisk gass med amerikansk gass har derfor flere fordeler enn bare å komme ut av Putins klør.

EU-lederne vil drøfte dette med President Obama på toppmøtet mellom USA og EU den 26 mars.

Konsekvenser for Norge

Lykkes EU i å nå sine klimamålsetnigner vil det bety at store deler av norsk gasseksport til Europa vil forsvinne fra 2035 og utover. Ønsker regjeringen å åpne nye felt for eksport av gass til Europa må levetiden og lønnsomheten til disse sees i dette tidsperspektivet. 

Europastudier til besvær

?Det er ikke mange andre områder av norsk demokrati i moderne tid der så mange har visst så lite om så mye som i europapolitikken.?  (NOU 2012:2)

På fjorårets siste søndag hadde NRKs populære radio talk-show, Søndagavisa, dedikert hele sendingen til Statoil og Helge Lund. I studio satt også professor ved Universitetet i Oslo, Dag Harald Claes og programleder Eva Nordlund. Spørsmålet var om ikke Statoil burde gjøre som andre petroleumsselskaper; å utvide aktivitetene dvs. produsere energi fra fornybare kilder i tillegg til fossile. Slik vil Statoil kunne bidra til overgangen til fornybarsamfunnet, bekjempe klimaendringer og ikke risikere å forspille selskapets interesser dagen oljealderen tar slutt. 

Om Norge og EU

Diskusjonen kom raskt inn på rammevilkårene i Norge og i EU. Om Lund og Norlund var uenige om mye, var de sammen med Claes hjertens enige om at EUs klimapolitikk var feilslått og fullstendig mislykket. Den hadde tvert i mot ført til større utslipp, bl.a. på grunn av økt forbrenning av kull på kontinentet.  I stedet for å bytte til norsk gass som lenge har vært Statoils og regjeringens kinderegg-løsning. 

Sterke reaksjoner

Programmet vekket reaksjoner. Tidligere statsminister Willochs statssekretær og nåværende næringslivstopp Terje Osmundsen skrev en uvanlig skarp blogg på Klimastiftelsen.no om "Søndagsavisas Statoil-flørt." (http://energiogklima.no/nyhetsblogg/terje-osmundsen/sondagsavisas-statoil-flort/

 EUs klima- og energipolitikk

Andre fulgte opp på Twitter og snart ble presset så stort at NRK måtte bite i gresset og invitere Terje Osmundsen og andre påfølgende søndag for å rette opp det feilslåtte bilde av EUs energi- og klimapolitikk. Som Osmundsen påpekte har EUs kvotehandelssystem ikke levet opp til forventningene med hensyn til pris på utslippskvoter, men utslippstaket består og etterleves. Faktisk har EU-samarbeidet i ferd med å overgå målsetningen om 20 prosents reduksjon i klimagassutslipp i 2020 (ift 1990-nivå).

Fornybarsatsingen har vært en ubestridt suksess målt i energiproduksjon og prisfall på solcellepaneler og vindmøller. Noe som nettopp var politikkens klare målsetning. At kostnadene har vært høy var alle klar over og burde ikke komme som en overraskelse. Men det er EUs ambisiøse politikk og juridisk bindende virkemidler som ligger i bunn. 

Hva sier denne diskusjonen oss? Mye som jeg ikke skal gå inn på her. Men la meg nevne én ting: Det er tankevekkende at Norges fremste akademiker innenfor statsvitenskap og petroleumspolitikk, Professor Dag Harald Claes, som er en god venn og én jeg har den aller største respekt for, ikke har større innsikt og forståelse for de  rammevilkår Norges største energiselskap fungerer under og er avhengig av. At Helge Lund ikke ønsker å forstå dem, fordi de ikke tjener Statoils forretningsinteresser kan jeg imidlertid bedre forstå.

Ingen vet

Under lanseringen av Europautredningen i januar 2012 (NOU2012:2) åpnet lederen av det regjeringsutnevnte forskningsgruppen, Professor Fredrik Sejersted, med å si at selv han, som professor i Europarett på Norges største universitet, ikke hadde anelse om hvor omfattende og dyptgripende Norges avtaler med EU var. Som det står i innledningen:

Få, om noen, kjenner helheten. Også for Utvalget har dette vært en oppdagelsesreise. Selv om hovedlinjene i Norges forhold til EU var kjent på forhånd har arbeidet vært preget av stadige overraskelser over hvor omfattende Norges tilknytning til EU faktisk er, og hvor mange områder av norsk samfunnsliv som direkte eller indirekte er berørt.

Nå vil Professor Dag Harald Claes og ledelsen ved Universitet i Oslo nedlegge Europastudiene. De vil fjerne et lite, men spirende og ambisiøst miljø som forsøker å holde fast ved og utvikle kunnskap og viten om Norges viktigste økonomiske og politiske allierte: EU. 

Rop!

Noen bør si høyt og tydelig at en slik avgjørelse vil være til skade for vårt samfunn, våre interesser og vårt demokrati.

 

 

 

 

Europaparlamentets hevn!

Onsdagens avstemning i Europaparlamentet sendte et sterkt og viktig signal til Kommisjonen og EUs medlemsland: Vi gir oss ikke uten kamp!

 Det var knyttet stor spenning til gårsdagens votering i Europaparlamentet om den politiske resolusjonen på Kommisjonens forslag til nye energi- og klimapolitikk frem mot 2030.


Stappfull sal i Europaparlamentet

Særlig var det stemmegivningen til den største partigruppen, den borgerlige partigruppen European People?s Party, EPP, som var usikker. Hvor mange ville defektere og stemme med flertallet bestående av Sosialistene, De liberale og De grønne? Med 341 stemmer for, dvs 53 prosents flertal, viste det seg at de aller fleste tyske, men også franske konservative parlamentsmedlemmer valgte å støtte parlamentets energi- og klimapolitikk.

Det var derfor med et relativt stort flertall Europaparlamentet vedtok den politiske resolusjonen som reaksjon på Kommisjonens forslag til energi- og klimapolitikk frem mot 2030. I hovedsak ønsker parlamentet tre klare krav:

  • ·      Et forsterket kvotehandelsdirektiv som skal redusere klimagasser med 40 prosent i forhold til 1990-nivå
  • ·      Juridisk bindende fornybarmålsetning på 30 prosent gjennomsnittlig forbruk av det totale energiforbruket
  • ·      Juridisk bindende målsetning om 40 prosents reduksjon av energiforbruket.

Kommisjonens forslag i januar valgte en mindre ambisiøs politikk med kun 27 prosent fornybarmål, og kun bindende for EU i sin helhet. Det vil si en større fleksibilitet for medlemslandene i hvilke virkemidler de ønsker å benytt for å nå de 40 prosent reduksjon av klimagasser. Bindende mål for energieffektivisering unngikk også Kommisjonen.

Parlamentets vedtak er et sterkt signal til EUs medlemsland om at de ikke vil gi seg uten kamp for å sørge for juridisk bindende målsetninger for 30 prosents forbruk av fornybar energi. Som De Grønnes Claude Turmes uttalte: Den bindende målsetningen om 20 prosent fornybar energi innen 2020 har vært en utvilsom  suksess. Nå har vi mulighet til å bringe suksessen videre.

Andre nøkkelparlamentarikere som saksordfører for Miljøkomiteen, Anne Delvaux fra EPP, fremhevet bindende fornybarmål som helt nødvendige for at Europa skal kunne omstille industri og næringsliv og skape nye og langsiktige arbeidsplasser.

Dette handler vel så mye om økonomisk vekst og arbeidsplasser som om klima, fremhevet en rekke MEP?er under plenumsdebatten tirsdag.

Den polske saksordføreren Konrad Szymanski var svært kritisk til vedtaket. Han mente en slik politikk vil svekke konkurranseposisjonen til europeisk industri og dermed redusere økonomisk vekstmuligheter. Han påpekte også det uheldige ved å sende et signal til resten av verden om at EU foretar store kutt før utfallet av FNs klimaforhandlinger i Paris i slutten av 2015.  

Parlamentet gav også et klart signal om at de forventet forslag om å pålegge medlemslandene krav om miljøkonsekvensanalyse for utvinning av skifergass.  Likeledes for bærekraftighetskriterier for produksjon av bioenergi.

Onsdagens vedtak i Parlamentet har ingen direkte juridisk konsekvens. Med det forestående parlamentsvalget den 22-25 mai i år, vil en ny forsamling med en annen politisk sammensetning tre sammen i sommer. Men politiske observatører i Brussel mener det klare flertallet, med den overraskende støtten fra mange konservative representanter, viser at selv et enda blåere parlament ikke vil kunne rokke ved det klare budskapet om juridisk bindende målsetninger ? både for fornybar energi og energieffektivisering.

Det skal bli spennende å følge Europaparlamentsvalget i mai.

 

EUs klimapakke krever norsk energi-dugnad: Alle kutt hjemme!

Forrige onsdag la Europakommisjonen fram forslag om ny klimapolitikk for EU-samarbeidet i perioden 2020 til 2030.

I korte trekk går forslaget ut på at EU-landene skal redusere klimagassutslippene med førti prosent innen 2030. Fornybar energi skal stå for tjuesyv prosent av det totale energiforbruket.  Målene vil også gjelde for Norge. Men det nye og uventende er at Norge ikke lenger vil kunne kjøpe kvoter ute i stedet for å redusere utslippene hjemme. 

Hva betyr EUs initiativ for Norge? Svært mye. Her er noen hovedpunkter: 

  •  EØS-relevant 

EUs gjeldende klimapakke, den såkalte 2020-20-20, ble innlemmet i EØS-avtalen, slik som all annen EU-lovgivning for EUs indre marked. Det betyr at Norge må innføre målsetningen i EU-direktivene på samme måte og til samme tid som EU-landene. Gjaldt det for 2020-pakken vil det også gjelde for 2030.

  •  40 prosent kutt i 2030 

2030-pakken har blitt godt mottatt i Norge, både fra næringsliv og miljøorganisasjoner. Og ser man på Stortingets klimaforlik fra 2008, ser det i første omgang helt greit ut. Der sa Stortinget at Norge skulle kutte 30 prosent utslipp innen 2030, og ti prosent til dersom andre land gikk lenger enn oss. ?Andre land? var her betegnelsen den rødgrønne regjeringen brukte for EU.

  •  Hjemme eller ute? 

Det mest kontroversielle ved Klimaforliket var spørsmålet knyttet til hvor mye utslippsreduksjoner skulle foretas hjemme, og hvor stor andel klimakvoter man skulle kjøpe ute gjennom den såkalte Grønne utviklingsmekanismen.  Dette er en ordning som gjør det mulig for rike land å kjøpe seg fri ved å investere i lavutslippsteknologi i utviklingsland. Vel og merke gjelder dette for prosjekter som ellers ikke ville blitt bygget om ikke det var for investeringen utenfra. 

  •  Alle kutt hjemme

EUs klimapolitikk frem til 2020 tillater kjøp av kvoter ute. Men i Europakommisjonens forslag for tiden mot 2030 er dette ikke lenger tilfelle.  Det vil si at Norge må foreta alle kutt hjemme. Det kan bli en stor utfordring, siden én tredjedel av alle utslippskuttene innen 2020 skal gjøres ved kjøp av klimakvoter i utviklingslandet.

Da må Stortinget vedta en mye mer ambisiøs plan med bl.a. elektrifisering av sokkelen og transportsektoren. Norsk biomasseproduksjon må også økes. 

  • 27 prosent økning i forbruk av fornybar energi for hele EU

Fornybarsatsingen i EU har vært en stor suksess. Ingen ville noen gang trodd at per i dag, på en sol- eller vindfull dag, kan kraftproduksjonen for elektrisitet i Tyskland, Danmark, Portugal og Spania nå langt over femti prosent av totale forbruket. Derfor er det knyttet stor spenning til hva Kommisjonen vil foreslå for neste periode. Land som Storbritannia og Polen, støttet av Norge, ønsker frivillige målsetninger, mens Tyskland, Frankrike og andre ønsker juridisk bindende mål. De mener at suksessen i dag skyldes nettopp at målsetningen er bindende - og at man derfor ikke bør gå bort fra denne ordningen.  

  • Hybridløsning

Utfallet ble en hybrid-løsning. Det vil si at Kommisjonen til neste år vil be hvert EU-land om en plan om hvordan de skal komme frem til utslippsreduksjonene. Det kan bety fornybart, kull og gass med eller uten karbonfangst, eller kjernekraft. Så vil Kommisjonen legge sammen alle tallene for forbruk av fornybar energi, og se om man når frem til 27 prosent. Er ikke det tilfelle vil Kommisjonen gå tilbake og be medlemslandene justere planene sine. Det kan med andre ord bli duket for en dragkamp mellom landenes myndigheter og Kommisjonen. 

  • Tettere samarbeid om overføringer og infrastruktur

Hybridløsningen legger opp til et mye tettere samarbeid mellom landene på produksjon og transport av kraft. Nye metoder for å samarbeide mellom landene  ? slik som det norsk-svenske sertifikatmarkedet ? skal etableres. Elektrisitetsnett som binder landene sammen skal bygges for å oppnå et fullverdig indre marked for kraft og elektrisitet.

  • Manglende effektivitet 

Energieffektivisering betraktes som den enkleste og billigste løsningen. Kommisjonen foreslår foreløpig ingen bindende mål for dette, men henviser til revisjonen av det eksisterende regelverket. Denne ventes en gang i løpet av året. Men EUs nye retningslinjer for statsstøtte tyder på at sjenerøse norske støtteordninger, slik som Enova deler ut, vil måtte reduseres.

 Norge trenger nasjonal energi-dugnad

Energisamarbeidet mellom de nordiske landene er en modell for EUs indre marked. Sammen med våre nordiske naboer har Norge derfor mye å bidra med i utviklingen og forhandlingene om tiltakene for 2030. Men EØS-avtalen gir ikke norske politikere adgang til EUs beslutningsorgan. Nå blir det opp til Regjeringens europaminister å skape allianser og finne arenaer hvor norske synspunkter kan bli sett, hørt og forstått. Vi trenger en nasjonal dugnad for å komme frem til ny norsk og europeisk energi- og klimapolitikk frem til 2030. 

 

 

 

 

 

100 år etter 1. verdenskrig: Europas klimakrig

KL 12 i morgen legger presidenten i Europakommisjonen, José Manuel Barroso, anført av klimakommissær Connie Hedegaard og energikommissær Günther Öttinger, frem EUs strategi for å redusere klimagassutslipp frem mot 2030. 

Ingen lett kamp

Allerede nå er EUs medlemsland sterkt splittet i synet på hvor ambisiøs EU-landene skal være i klimakampen. Europaparlamentet likeså. Mange ønsker en forlengelse av den vellykkete 2020-strategien med klare juridiske bindende målsetninger for satsing på fornybart. Andre vil ha en mer fleksibel løsning hvor hvert land selv bestemmer hvordan de skal få ned utslippene.

40-30 i 2030

For at den globale oppvarmingen ikke skal øke mer enn 2 grader vil Europakommisjonen foreslå at EU-landene reduserer klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030 - utfra utslippsnivået i 1990. Den målsetningen blir ikke veldig kontroversiell. Det blir derimot hvordan landene skal nå det nye målet. Kvotehandelsdirektivet må opprustes for å få opp prisen på CO2-utslipp. Fornybar energi må økes, og betales for. Større satsing på energieffektivisering krever politisk lederskap på nasjonalt og lokalt nivå.

Energipriser

Prisen europeisk industri betaler for energi vil bli et sentralt tema fremover. I dag koster det 2-3 ganger så mye å kjøpe gass i Europa enn i USA og Asia. Det bidrar til at europeisk industri seiler akterut - med påfølgende tap av arbeidsplasser.  Subsidier til fornybart koster også mye, men er nærmes kostnadsfritt på lang sikt. 

Mange fronter

Det politiske og økonomiske klimaet i Europa i dag er veldig anderledes enn da EU-lederne vedtok forrige strategi. Mens Tyskland og Frankrike ønsker en tre-måls-strategi, ønsker Storbritannia og Polen kun ett mål. Kampen mellom disse frontene vil utkjempes i året som kommer. Frem til FNs klimatoppmøte i Paris i novemeber 2015.  Det blir mange blodige slag, men denne gangen skjer det i Europaparlamentet i Brussel og Strasbourg og i Justius Lipsus-bygget hvor alle meldemslandene møtes. 

Her kan du høre om hva hva slagene vil stå om:




Arbeidsinnvandring redder Norge

Tidligere lederen for Senterungdommen, Sandra Borch, skriver på sin blogg her i Nettavisen at ″Norge er i ferd med å bli Europas trygdekontor.″ Kilden til utspillet er VG-artiklen om at syv tusen arbeidere fra sentral- og østeuropa har søkt om dagpenger i 2012.

Det høres mye ut. Men la oss ta en kikk på noen andre tall.

Europautredningen fra 2012 og FAFOs underliggende studier om ″Norske bedrifters bruk av østeuropeisk arbeidskraft″, setter Borchs tall i en viktig sammenheng. I rapportene kommer det fram at i 2009 benyttet hele 35 prosent av alle norske bedrifter innen industri, hotell, restaurant, bygg- og anleggsnæringen seg av arbeidskraft fra de ti landene som kom med i EU i 2004. Innenfor verftsindustrien var tallet så høyt som 57 prosent og  for næringsmiddelindustrien var tallet 45 prosent mens for hotell og restaurantnæringen var det hele 48 prosent som kom fra de nye EU-landene. (Rapporten kan lastes ned her http://www.fafo.no/pub/rapp/20136/20136.pdf)

Mangel på arbeidskraft

I henhold til FAFO-rapporten oppgir 80 prosent av bedriftene mangel på arbeidskraft som årsak til at de hentet inn folk fra de nye EU-landene.

Kun 3 prosent oppgav at de ansatte øst-europeerne fordi kostnadene var lavere. Norsk industri ansetter så mye som 67 prosent av arbeidskraften fra Øst-Europa på faste vilkår. Dvs at de ikke hyres inn kun for å takle høysesonger. Arbeidsinnvandrere er  blitt en integrert del av det norske arbeidsmarkedet og det norske samfunnet.

Vi bør være takknemlige

Hva betyr dette? Jo at norsk økonomi og vi nordmenn bør være takknemlige for at sentral- og østeuropeere vil komme og jobbe hos oss. Vi bør ta vare på dem så godt vi kan. For hva ville konsekvensene være om de ikke kom til Norge?

For det første ville norsk økonomi blitt overopphetet pga av galopperende inflasjon. Årsaken er at mangel på arbeidskraft ville presset lønnsnivået skyhøyt fordi det ville blitt hard konkurranse om å tiltrekke nødvendig arbeidskraft. Deretter ville kostnadsnivået vårt skutt i været og konkurranseevnen dalt. Norges Bank ville måtte sette opp renten for å holde inflasjonen nede. Det ville igjen sendt kroneverdien til vers og gjort norsk industri enda mindre konkurransedyktig. Uten arbeidsinnvandring ville norsk økonomi ligget i ruiner.

Øst-Europa redder velferdsstaten

Vår velferdsstat er finansiert gjennom skatter og avgifter. Skatt på arbeidskraft representerer hovedbolken av statens inntekter. Hele trygdesystemet vårt er finansiert av skatt på arbeid. Slik sett står arbeidsinnvandrere for en vesentlig del av inntektene til staten og betalingen for de velferdsgodene alle som bor i Norge kan ha glede av.

Den norske økonomiske modellen er basert på at velferdsstaten verner de som jobber. Ikke bedriften eller arbeidsplassen. Når bedriftene går dukken, får folk som har mistet jobben trygd mens de leter etter ny jobb. Den trygden har de selv tjent inn ved å betale skatt. 

De som deltar i det norske arbeidslivet har alle de samme rettighetene. Enten familien deres bor i Kirkenes, Porsgrunn eller Krakow. Slik bør det også være.

 

 

Grunnloven: Suverenitet i 2014 betyr å dele - ikke dvele

 Feiringen av grunnlovens to hundreårs-jubileum gir grunn til refleksjon. Den har utvilsomt tjent oss vel, slik Kongen la vekt på i sin nyttårstale. Vi kan være stolte av at den var moderne i sin tid, basert på og inspirert av utviklingen rundt oss. Men i dag  er deler av den forbigått av utviklingen landene rundt oss har stått for.

Suverenitetsprinsippet er ett område. Paragraf 93 tillater Stortinget å overføre suverenitet til utenlandske organer på avgrensede områder. To hundre år senere har ordene 'overføre suverenitet' annen betydning enn da Grunnloven ble nedfelt. 

I dagens virkelighet bør vi heller begynne å snakke å dele suverenitet. Det er dette EU-samarbeidet nå gjør på områder som ikke lenger kan reguleres, kontrolleres eller temmes av ett land alene. Det er årsaken til at man har å gå sammen om å etablere felles myndigheter for å kunne takle felles utfordringer.  

Se bare på luftfarten hvor EU-samarbeidet har tatt over det tidligere pan-Europeisk organet Joint Aviation Authority og dannet European Aviation Safety Authority, EASA. Dette organet har fått myndighet til å definere sikkerhetsbestemmelser, inspisere og sjekke luftfartsselskaper og myndigheter for å påse at gjeldene regler håndheves. Det har også myndighet til å bøtelegge flyselskaper som ikke følger reglene, og svarteliste de som er farlige. Rettigheter kun Norges lover hadde.

Etter årelang tautrekning landet den forrige regjeringen på at Norge kunne delta i EASA uten å gå til Stortinget for å be om tre fjerdedels flertall med to tredjedeler av representantene tilstede.  Selv om vi ikke har stemmerett i det nye tilsynet. Slik unngikk den å formidle til folk utviklingen rundt oss. Det ble i stedet gjort i form av en hemmeligholdt intens debatt rundt regjeringsbordet. 

Jeg har ofte tatt til orde for å den nye regjeringen bør endre sitt syn på grunnloven for ikke å stikke kjepper i hjulene for Norges deltakelse i viktige nye EU-organene på områder som finans, energi og telekom. Men jeg har tatt grundig feil. Ved å være tro mot 1814-forståelsen vil Regjeringen måtte gå den lange veien til Stortinget, med all den saksbehandling, offentlig debatt og diskusjon det vil medføre. Vi vil kunne få en bred debatt om betydning og forståelse av suverenitetsbegrepet anno 2014. Og en folkelig forankring som kan slå fast at paragraf 93 er gått ut på dato. 

 

 

 

 

 

 

EUs toppmøte: Det du ikke får se på Dagsrevyen

I dag og i morgen møtes EU-landenes statssjefer for siste gang i 2013. Bankunion og forsvarssamarbeid står på dagsorden.

 

I denne videoen forklarer jeg bakgrunnen for diskusjonen og beskriver noen av de vanskelige spørsmålene stats- og regjeringssjefene skal drøfte. 




Bankunionen: Skattebetalerne skal ikke lenger ta regningen

Bankunionen er EU-samarbeidet siste tiltak for å sikre stabilitet på finansmarkedet og i økonomien. Det er nå fem år siden finanskrisen brøt lø og EU har siden det fått på plass fire omfattende tiltak:

  • Krisefondet som satte kapital til disposisjon for land uten stand til å betjene gjeld overfor de bankene.
  •  Grunnlovsendring som vil sette en nedre grense for landenes gjeldsbyrde.
  •  Regulering av finansmarkedet for å redusere spekulering, skille mellom forskjellige tjenesteområder som investering, forsikring og utlånsvirksomhet.
  •  Bankunion med et eget redningsfond gjør de store bankene uavhengig av vertslandets økonomiske situasjon. Dermed sendes ikke regningen videre til skattebetalerene. Egne regler for når en bank skal reddes fra konkurs innføres.

 Med disse tiltakene håper land som Tyskland at det ikke skal bli nødvending å innføre tiltak for å overføring av gjeld landene i mellom. Om det er riktig vil tiden vise. Det vil helt sikkert bli gjenstand for debatt i 2014. 

 

Forsvar: EU + NATO = sant?

EU-samarbeidets forsvars- og sikkerhetspolitikk er fortsatt i støpeskjeen. Men nå som USAs fokus i økende grad retter seg mot andre områder i verden, må europeerne gjøre mer av jobben selv. Dette har vært amerikanerens intensjon helt fra de befridde Europa fra overmaktene i både første og andre verdenskrig.

I Nato vil amerikansk gradvis tilbaketrekning etterlate et tomrom. Dette forbereder EU-samarbeidet seg på å fylle. Men EU-landene bruker langt mindre penger på forsvar enn USA, faktisk godt under halvparten. Skal EU-landene fylle USAs posisjon må de derfor  samarbeide mye tettere. Det gjelder ikke bare politisk, men operasjonelt, institusjonelt og økonomisk. Man ser konturene av et forsvarspolitisk samarbeid i EU som gradvis vil ta over NATOs rolle. De over tretti sivile og militære EU-ledete aksjonene utenfor EU-området over de siste årene har vist at dette ikke er lett, men mulig.  

EUs aha-opplevelse: Ruineres av norsk olje og gass

Den 22. januar neste år legger Europakommisjonen frem forslag til  EU-samarbeidets visjon og målsetninger for energi-, klima- og industripolitikk frem mot 2030.  Det er mellomstasjonen til 2050 hvor EU-landenes statsledere blitt enige om å redusere klimagassutslippet med 80-95 prosent jamført med nivået i 1990. 

Spørsmålene hele Europa stiller seg er derfor: Hvilke utslippsmål skal EU-landene sette seg for 2030? Og hvilke redskap skal de benytte for å nå dem?

Denne uken presenterte Europakommisjonens direktorat for Climate Action, belgieren Jos Delbeke, tenkningen rundt Kommisjonens forestående strategi i en stappfull sal hos "Center for European Policy Studies" i Brussel.

Interessant nok begynte ikke Delbeke presentasjonen med den tradisjonelle grafen om den foruroligende økningen i klimagassutslipp. I stedet la han vekt på noe helt annet: I 2011 brukte EU-landene 420 milliarder euro på import av fossilt brensel. Samtidig tjente EU-landene 400 milliarder euro på eksport av varer og tjenester. Hvert eneste år siden 2000 har utgifter til olje og gass fra land utenfor EU ligget adskillig høyere enn inntekter fra salget av produkter energien blir benyttet til.  Bare i 2009 brukte for eksempel Hellas ni prosent av bruttonasjonalproduktet på å importere fossilt brensel.

Skremmende handelsbalanse

Denne nye formen for handelsbalanse forteller oss tre ting:

  •    Import av olje og gass er hovedpulsåren i EU-landenes økonomi.   
  •    Betaling for olje og gass er i ferd med å ta kveletaket på landenes evne til å finansiere velferdsstaten.
  •    Fordi prisen på gass i Europa er tre-fire ganger så høy som i USA og Asia svekkes også konkurranseevnen til europeisk industri og bidrar til økt arbeidsledighet.  

Toppmøte om energipriser

Denne situasjonen vil nå Europakommisjonen få EU-landene ut av. Derfor organiseres et ekstraordinært toppmøte i februar 2014 med kun ett agendapunkt: Energipriser. 

Erstatte gass med fornybart

Europakommisjonens forestående strategi vil sørge for at EU-landene dreier pengebruken fra å kjøpe gass ute over til å produsere ren kraft hjemme. Derfor vil den annonserte strategien den 22. januar  ha følgende hovedelementer:

  • EU vil bygge opp under et sterkt prissignal ved å styrke handel med CO2-utslippskvoter (ETS). Det krever et nytt tak for utslippskutt. Mye tyder på at forslag fra Kommisjonens forslag vil ligge på 40 prosent innen 2030.
  • Forbruk og produksjon av fornybar energi må økes til 30 prosent. Her vil Kommisjonen åpne for større grad av fleksibilitet i henhold til landenes evner og forutsetninger.
  •  Strømnettet som bringer fornybar kraft til forbrukerne må bygges ut. Skal elektrisitet produsert fra vindkraft i Nordsjøen bringes til Tyskland på en vindstille dag, må de tyske støtteordningene gis til strømleverandører fra andre land.
  •  Gjennomføringsevnen for energieffektiviseringstiltak må økes. Det betyr mer pisk i form av økonomiske insentiver og juridisk bindende målsetninger.

 

Vi må legge om

Energirevolusjonen i Europa krever at Norge må legge en strategi. Det er riktig som Helge Lund nylig uttalte i Dagens Næringsliv: "Å snakke til europeiske politikere er som å snakke til veggen." Lunds og den forrige regjeringens retorikk om at Norge kan redde EU fra klimaendringer ved å bytte fra fra kull til gass er avleggs. Denne retorikken må byttes ut.  I stedet må vi fokusere på å legge til rette for markedsadgang for økt  norsk fornybar kraft til EU-landene. Det vil være et vinn-vinn-vinn: for EU, for klima og for Norge.

"European culture powered by Norwegian gas" står det på store reklameplakater fra Statoil på flyplasser i Europa. La oss håpe de blir fjernet før europeiske forbrukere finner ut at det er norsk gass som har bidratt til å ruinere dem.

 

Ernas speaking points i Brussel

Tirsdag morgen kl. 9 møter statsminister Erna Solberg Presidenten i Europakommisjonen, José Manuel Barroso. Her er talepunkter hun kan bruke:

 

Good morning Mr Barroso, and thank you for taking the time to see us today. It is a great pleasure for me to be in Brussels and to have the opportunity to discuss Europe′s future challenges with you. Since we met last time at the Nobel Peace Prize award ceremony in Oslo, we have, as you know, held parliamentary elections in September. I am proud to represent Norway′s new government consisting of the two conservative parties "Høyre" and "Fremskrittspartiet."

 We want Norway to play an active part in advancing European integration.

Our commitment to cooperating closely with the EU is manifested by the appointment of a first-ever Norwegian Minister of European Affairs, Mr Vidar Helgesen, who I am pleased to introduce to you. Our government declaration states that Norway′s foreign policy starts in Europe. I might add that the same is true for our domestic policies, as we are so closely linked and indeed dependent on our intimate ties with Europe.

There are three main topics I would like to focus on today: Europe′s energy transition, Norway′s contribution to economic and social equality, and the EEA agreement.

 

1.      Facilitating Europes energy transition

  • Although not a full member of the EU, Norway remains fully committed to participate in Europes efforts to create stronger economic growth to ensure a prosperous and dynamic Europe. Energy is one key element of this, as you yourself have so often emphasised. EUs commitment to realising Europes energy transition towards clean, affordable and reliable energy source, is indeed in our common interest. 

 

  •  Moving from a fossil dominated economy to an energy chain based predominately on renewable energy is not easy. But it is clearly the only way for Europe to become energy independent, competitive and and combatting global warming. Setting the right policy goals for 2030 and 2050 are crucial. Let me assure you that Norway will contribute to reaching your goals, both in our current capacity of delivering natural gas in a reliable manner and in the future as a major provider of renewable energy.

 

  •  I am therefore pleased to announce that I have asked my government to speed up the transposition of the EUs third energy package as it will strengthen the link between Norwegian suppliers of gas and electricity and the Single Market, while ensuring a fair and competitive market for European consumers.

 

2.     Norways contribution to economic and social equality: New and permanent commitment 

  • EUs efforts to help other countries anchoring to a free, peaceful and open society was duly recognised with the Nobel Peace Prize last year. Your continued efforts to lift depressed regions out of poverty is impressive and something my government is firmly committed to contribute to. We fully support your ongoing dialogue with Ukraine and the Western Balkans.

 

  •  Since the beginning of the EEA, we have negotiated a financial contribution from the EFTA States and Norway every five years. I am pleased to announce to you that Norway has decided to make our financial contribution a permanent part of the EEA Agreement.  

 

  • We do this not because we are legally bound, but because we believe in European integration and cooperation as a means of strengthening solidary between European citizens and nations.

 

3. Bolstering the EEA Agreement: Revival of policy dialogue 

  •  Until Norway can join the EU as full member we base our relationship on the EEA at the heart of a variety of other sector specific Agreements. I can assure you that my party is firmly committed to Norwegian membership of the EU, but this is a thorny issue for Norwegian society, and time is not ripe to launch that debate. 

 

  •  It is therefore of vital importance that the EEA is well preserved. My government will considerable step up our involvement in early development of EU acquis, as provided for in the Agreement. We will also speed up the integration of outstanding acquis. But right now, there are a series of directives that are challenging for us. While I am pleased to state they are clearly a part of the EEA Agreement, such as the Bank Deposit Guarantee, Marine Strategy and Offshore Safety Directives, we need to find a way to ensure that our national interests are not negatively affected.

 

  •  Article 89 and 92 of the EEA is meant to facilitate dialogue on issues of common concern, but has not been exploited to its full potential. I would therefore suggest that we revive this framework for dialogue with a view to finding mutually acceptable ways of safeguarding our interests.

  

I look forward to hearing your views and continuing our constructive dialogue. 

 

Europaparlamentets maratonuke

EU-samarbeidet fungerer ved at Europakommisjonen legger frem forslag til ny politikk og regelvker, for eksempel i form av direktiver. Disse blir behandlet og vedtatt i Europaparlamentet og i EUs ministerråd, hvor alle medlemslandenes regjeringer sitter.

Parlamentet og Ministerrådet fungerer i dag nesten som Den amerikanske kongressen i dét alle lover skal godkjennes av begge kamre. Og som i USA  tar dette lang tid også i EU.

Denne uken diskuterte og forhandlet Europaparlamentets ulike komiteer en rekke saker som skal opp for endelig avgjørelser i plenum før parlamentet oppløses i april 2014. For i måneden etter, 22-25 mai 2014, er det valg på de 752 medlemmene av parlamentet.

Mye av innholdet, detaljene, i politikken som vi her hjemme  vil innføre om to-tre år ble derfor diskutert i Brussel i disse dager. I og med at Norge ikke har noen medlemmer av Europaparlamentet, men samtidig er pålagt å ta over lovgivningen gjennom EØS-avtalen,  er det viktig å videreformidle denne diskusjonen. I dette korte youtube-innslaget, kalt 'iEU', forteller jeg veldig kort om noen av de viktigste diskusjonene på områdene roaming, migrasjon, togtrafikk og klima. Stikkord denne gangen er at det kan billigere å ringe utlandet fra mobilen, kamp om rettigheter for arbeidssøkende fra andre EU- land, NSB kan få konkurranse på passasjertrafikk, og høyre krav til reduksjon av klimagassutslipp. 



Aktiv europapolitikk ? starter hjemme!

Aktiv europapolitikk er ikke å rope ut norske interesser på Schumann-rundkjøringen i Brussel. Den starter hjemme med bred offentlig debatt om hvordan Europas problemer kan løses. Deretter følger alliansebygging i Brussel og europeiske hovedsteder. Da trenger vi ny kunnskap, ny arenaer - hjemme og ute.

Hjemme: Solbergregjeringens EU-statsråd, Vidar Helgesen, varsler at han vil koordinere norske innspill bedre. Han vil formidle tydeligere norske posisjoner når Europakommisjonen utvikler forslag til nye direktiver. Slike tiltak vil ha liten betydning, og er utilstrekkelig for å få oss ut av ?vent-å-se? holdningen anført av den rød-grønne regjeringen. Koordineringen ved Statsministerens kontor kan derimot bidra til at de tilsynelatende tekniske problemstillingene ikke drukner i de større utenrikspolitiske hjertesaker for Norge. I stedet kan de blir løftet frem, og slik tvinge andre berørte statsråder å ta EUs initiativ på alvor. EØS-avtalens konstruksjon gjør at vi allikevel vil komme i bakleksa, fordi vi ikke kan delta i forhandlingene i EUs beslutningsorgan. Derfor må vi tenke nytt. En aktiv europapolitikk krever tiltak som kan vekke interesse utover forvaltningen og smale næringsinteresser. Forrige regjerings nasjonale europaforum var godt ment. Det klarte likevel aldri å befeste seg som arena for å mobilisere til bred diskusjon om pågående EU-initiativ. En bedre modell vil være hyppigere folkemøter med bredere deltakelse fra politikere, forvaltning og berørte parter. Her må utgangspunktet være problemstillinger som samfunnet står overfor i et europeisk perspektiv, ikke bare utfra eksisterende direktiver allerede vedtatt i EU. Regionskontorene i Brussel har mye å bidra med. De kan knytte lokale perspektiver opp mot EUs politikk. UDs tilskuddsordning bør gis til organisasjoner som jobber aktivt med politikkutforming i EU og ikke til informasjonsmøter om allerede vedtatt politikk hjemme. EØS-strategier i departementer og direktorater tar i dag utgangspunkt i EU-aktiviteter som berører deres arbeidsområde. De bør i stedet tenke omvendt: Hvilke problemstillinger har EU-landene hvor vi kan bidra med erfaringer og løsninger? Norske forslag til europeiske politikk bør så presenteres og drøftes i Europaparlamentet eller i andre debattfora i Brussel. Hvorfor ikke etablere en egen tankesmie for Norden og EU?

Ute: Statsråd Helgesen burde raskest mulig signalisere den nye regjeringens taktskifte overfor EU-landenes regjeringer og Europaparlamentet. I dag sitter Norge og venter på at EU-landene kommer med krav om ny og høyere EØS-kontingent. I stedet kan Helgesen ta initiativ til dialog, eller sågar en konferanse, om hvordan pengene fra EFTA og Norge kan brukes i neste femårsperiode (2014 ? 2019). Norge bør selv foreslå en økning i beløpet, basert på at EU er utvidet, at Det indre marked er ytterligere fordypet og at NOU 2012:2 (Utenfor og innenfor) viste at Norge er et av landene som tjener mest på EU-samarbeidet. Er han modig tilbyr en ekstra milliard for å dekke reduksjonen i Kommisjonens budsjett. Og hvorfor ikke samtidig foreslå at Norge får kommissæren for Det indre marked? Så må Regjeringen raskt ta stilling til en lang rekke direktiver forgjengeren har satt på vent og varslet at den vil nedlegge veto. EUs utenrikstjeneste har varslet at de ønsker å få inn flere viktige rettsakter i EØS. Disse berører vår egen kontinentalsokkel, offshore-sikkerhet og helhetlig kystforvaltning. Var Norge fullverdig medlem ville ikke denne problemstillingen oppstå. Det ville derfor være besynderlig om en Høyre-statsråd skulle forfekte en politisk linje lagt av EU-motstanderne Sp og SV. Velger han å stå på den rød-grønne linjen går det mot en interessant konflikt. Kanskje får vi endelig testet hvorvidt EØS-avtalen faktisk tillater og tåler et veto.

EU-samarbeidets lobbyregister

I EU er et eget regelverk for å drive lobbyvirksomhet nedfelt i 'Transparency Register.'(http://ec.europa.eu/transparencyregister/info/homePage.do?locale=en) Alle aktører, dvs bedrifter, organisasjoner og foreninger, også lokale myndigheter, utenom de som har diplomatisk status, må registrere seg her. Jeg skriver må ? selv om det riktig nok ikke er juridisk påkrevet, enda, noe mange peker på som en svakhet. La meg komme tilbake til det. La oss først å se på hvordan det fungerer i praksis. 

Krav til informasjon

Etter at lobbyregisteret ble etablert i 2011 er det registrert over 5500 selskaper. Det er mye. Hvert selskap må oppgi

·      - hvem, ved navn, de opptrer for,

·      - hvor stor del av omsetningen kunden representerer,

·      - navn på ansatte som driver lobbyvirksomhet overfor EU-institusjonene,

·      - om de mottar økonomisk støtte fra noen av EU-institusjonene.

·      - vandelsattest fra politi.




Adgangskort

I Brussel er det brune adgangskortet til Europaparlamentet (EP) et alfa omega. Det gir oss adgang til Parlamentets bygg i Brussel, men også i Strasbourg ? hvor parlamentsmedlemmene  samles én uke hver måned for å fatte beslutninger i plenum. Som lobbyist er Strasbourguken et mekka fordi alle er tilstede og man kan lett få kontakt og møte med de man ønsker. Men det er i EPs sete i Brussel at politikken blir utviklet, forhandlet og i mange tilfeller vedtatt.

Hver gang en lobbyist oppsøker Europaparlamentet må man registrere seg i resepsjonen for å oppgi hvem man skal møte. Deretter kan man bevege seg fritt rundt i korridorer og komiteer.

Krav til registrering

Aktører som ikke er registrert i lobby-registeret har ikke anledning til å få adgangskort til Europaparlamentet. I mangel på obligatorisk registrering er dette det beste insentivet for å registrere seg i registeret.

I dag krever de aller fleste MEP-ene at bedriften de mottar, ikke bare kommunikasjonsbyrået som setter opp avtalen, men også selve oppdragsdriveren, må være registrert i lobbyregisteret.

Vi opplever at Kommisjonen i økende grad sjekker registeret før de svarer på henvendelser om møteforespørsler.

Så til mangel på tvungen registrering. Lobbyregisteret er relativt nytt, og selv om EP ønsker å være ledende på transparens, sjeler de til utviklingen i en del medlemsland. I Frankrike, Østerrike, Irland og Storbritannia foregår det nå en evaluering av eksisterende ordninger, hvor ingen enda har tvang.

I tillegg må EP også finne en balanse mellom transparens og overvåking. Når ordningen blir påkrevd stiller det seg en rekke spørsmål mht personvern og bedriftens strategi og konkurransesituasjon. Det vil også kunne medføre lange juridiske prosesser som kan ta tid og føre til at regelverket blir utvannet og kan lettere unnslippes.





Inspirasjon til vår hjemlige debatt

EUs lobbyregister er også en del av flere tiltak for å øke tilgangen til EUs beslutningsprosesser uten å undergrave legitimiteten til institusjonene. Det er et ønske fra EUs medlemsland at det brede lag i samfunnet skal engasjere seg og ta en aktiv del i utviklingen av EUs politikk og regelverk. Da må det være ordnede forhold, men det må heller ikke ha motsatt virkning og bidra til å stenge folk ute og skyve viktige samtaler bort fra regulerte steder. I den balansegangen er EUs register et skritt i riktig retning og et eksempel til inspirasjon for debatten som pågår her hjemme nå.

 

 

 

Jeg er fra Lampedusa

Av de fem hundrede båtflyktningene som satte kurs for Europas utpost mot Afrika, den italienske øya Lampedusa, ble bare rundt 150 reddet. 'Vi har ikke plass til verken levende eller døde' sier den nedbrutte ordføreren Giusi Nicolini. Et vitne om maktesløshet og totalt fraværende mottakerkapasitet, utover en imponerende lokale innsats. VGs Yngve Kvistad forteller i sin kommentar den 5. oktober at slik har den lille øya opplevd i 3500 år. Og slik vil det være.

Bør vi slå oss til ro med det?  Hva kan vi europeere gjøre? Hva er alternativene? Forskjellen fra fønikernes oldtid til i dag er at vi har lært av erfaring, etablert samarbeid og felles tiltak for å takle problemene.  EU-samarbeidets regler om tilbakeføring av flyktninger til landet de først gikk i land (Dublin-avtalen), og kontroll-organet Frontex som patruljerer grensene, er imidlertid sørgelig utilstrekkelig. Og de tragiske bildene fra Lampedusa gir kun et glimt av scenene som utspiller seg daglig langs hele Sør-Europa kyst. 

Opphavet til flyktningestrømmene er mangfoldige. Borgerkrigen i Syria, konflikter og kriserammede økonomier i Eritrea, Sudan og hele rekken av Afrikanske middelhavsland.  Konsekvensene av klimaendringer kommer i tillegg og øker migrasjonspresset. Problemer verken ett land eller eksisterende samarbeidsformer land i mellom makter å løse. 

Akkurat som Norge ikke kan alene løse problemene med et smeltende Arktis og trusselen fra rustne oljetankere langs vår sårbare kyst, kan ikke Italia alene løse menneskestrømmen fra Nord-Afrika. Den smeltende isen i Arktis vil forsterke flyktninger-strømmene fra de fattigste landene på kloden - flyktninger som dukker opp på vår egen dør og blåse liv i debatten om asylbarn og innvandring, lenge etter at TV-bildene fra Lampedusa er borte.

Europa kan ikke åpne dørene på vidt gap. Manglende integreringskapasitet vil bryte ned velferdsgoder og øke tilslutning om fremmedfiendtlige politiske krefter. Vi kan heller ikke stenge dørene og løpe fra universelt utviklede rettigheter som rett til politisk asyl. Da vil vi vende ryggen til våre egne verdier ? vi tok tross alt imot flyktninger fra vårt eget kontinent som rømte fra diktatur og undertrykkelse.

Problemet er at i dagens Europa er hvert land sin egen herre ? en politisk tendens som stadig forsterkes med økende immigrasjonspress. Løsningen ligger i motsatt retning. Finne felles løsninger og bedre byrdefordeling.  Solidaritet mellom EU-landene betyr å komme til enighet om fordeling av flyktninger alle EU- og Schengenlandene i mellom. Da må Dublin-avtalen endres fordi den sender flyktningene til bake til landet de først kom til. Skipbrudne på Lambadusa bør kunne sendes til Polen, Norge eller Finland for å søke politisk asyl. Og sendes hjem om de ikke oppfyller kravene. Polsk, norsk og finsk marine vil ta del i EU-samarbeids kystvakt som patruljerer grensen mot Afrika. Dette er allerede under oppseiling i EU-samarbeidets nye 'kystvakt' Eurosur som sjøsettes i desember om det blir enighet om finansieringen.

På samme måte som EU-landene innfører kostbare tiltak for å redusere CO2-utslippene som bremser issmeltingen i Arktis, vil landene måtte bidra til å absorbere og forhindre flyktninger-strømmen til Italia.                                           

Flyktninger og klimaendringer setter eksisterende internasjonale samarbeidsformer under press. FN-sporet og tradisjonelle samarbeidsformer makter ikke å takle problemene vi står overfor fordi de ikke har overnasjonale beslutningsformer og mangler håndevingskapasitet. Nye former for samarbeid, som kan fordele byrder og ansvar på en effektiv måte vil før eller siden tvinge seg frem. Det er bare et spørsmål om tid og politisk mot.

Ny regjering - ny europapolitikk?

Åtte år med de EU-fobiske partiene SV og SP i regjering har skadet Norges forhold til EU. Fra et høyt og prisverdig ambisjonsnivå om en aktiv europapolitikk har regjeringen de siste årene resignert ved å satse på å  utnytte ?handlingsrommet? hvor strategien går utpå å trenere og kverulere for å holde oss lengst mulig unna EU-samarbeidet.

Norges forhold til EU bygger på å holde tritt med utviklingen av nye samarbeidsområder, delta i nye EU-organer og automatisk ta inn ny lovgivning. Dette har dagens regjeringen bevisst motarbeidet. 

Nei til nye samarbeidsområder:                                         

Etter at finanskrisen slo inn for fullt i 2008 har EU-samarbeidet fremforhandlet et omfattende regelverk for banker, forsikringsselskaper og finansinstitusjoner. Regelverket strammer inn muligheter for spekulering, sammenblanding av virksomhet og bonusordninger. Brussel blir ansvarlig for overvåking og gjennomføring av regelverket, en ansvarsoverføringen regjeringen motsetter seg fordi de mener det strider mot grunnloven.  Det svekker muligheten til å delta i EUs nye bankunion.

Ressursforvaltning av marine områder og kyststrøk er et område Norge med Europas lengste kystlinje har bred erfaring på. Vi deltok aktivt i utarbeidelsen av Kommisjonens maritime grønnboken og de politiske initiativene deretter. Men da EU-samarbeidet kom frem til et direktiv for helhetlig forvaltning, la Regjeringen ned veto, en situasjon EUs utenrikstjeneste nylig påpekte ikke er holdbar.

Likeledes for sikkerhetsregler for offshorevirksomhet på sokkelen. Her viser Regjeringen sin manglende forståelse på hvordan EU-samarbeidet fungerer. Fordi Norge er best i verden og har lang erfaring har vi ingenting å hente, sies det. Det er nettopp fordi vi er ledende at vårt nasjonale regelverk skal bidra til å løfte andres, samt stramme inn områder vi er sårbare på.

Nei til nye EU-institusjoner:

Etter årelange forhandlinger med utallige juridiske utredninger godtok regjeringen Mattilsynet og Luftfartstilsynets deltakelse sine europeiske paraplyorganisasjoner. Deltakelse i nye organer for regulering av telekommunikasjon, finans- og elektrisitetsmarkeder, strittes det fortsatt i mot fordi det skal være i strid med grunnloven.

Nei til nye regler:

Et hundretalls nye direktiver ligger nå på vent og holdes i praksis utenfor avtalen. Mye prestisje ble nedlagt i veto mot postdirektivet, dog til liten nytte da EUs utenrikstjeneste så langt valgte å overse det hele. Nå har situasjonen endret seg fordi omfanget er blitt uakseptabelt høyt. I tillegg har britenes debatt om EU-tilknytning og forestående folkeavstemning ført til at EU-landene vil være ekstra påpasselig med at EØS-avtalen forpliktelser etterleves til punkt og prikke.

Tid for ny politikk!

Hva kan en ny og mer EU-vennlig Regjering gjøre? Svaret ligger i å snu dagens politikk på hodet.  Norges reelle handlingsrom ligger i å være en aktiv og konstruktiv samarbeidspartner i Europa. En medspiller, ikke motspiller. Først må regjeringen mobilisere til samarbeid mellom forvaltning, næringsliv og sivile samfunn for å utvikle nasjonale strategier. For på utsiden av EU kan vi ikke sitte på hver vår tue og vente med skrekk og gru på hva som kommer. Dette forutsetter etablering av nye arenaer og økonomisk støtte til de som vil delta. Dernest må vi bli bedre til å sette våre interesser inn i europeisk politisk sammenheng: Fra dagens fokus på hva Norge er for eller i mot, og hva som gavner oss selv best, må vi bli bedre til å bidra til europeisk tankegods om hvordan EU-samarbeidet kan bidra til å takle problemstillingene. Da må regjeringen signalisere at EU-samarbeidet er en del av løsningen, ikke en permanent trussel mot gamle utdaterte prinsipper om nasjonal suverenitet.

 

 

EUs kamp mot inhuman resirkulering av skip

I fjor omkom femten mennesker, mange av dem barn, på strendene i Bangladesh fordi de plukket fra hverandre gamle skip. Norske og europeiske rederier solgte over trehundrede og femti skip til Bangladesh, India og Pakistan som igjen solgte stålet de små barnehendene rev opp på det internasjonale markedet. Lovlig, villet og ønsket. Vedtatt og bestemt av FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO. Tortur og mishandling vil mange kalle det. Men det gjelder ikke alle. Rederier som Grieg-gruppen resirkulerer skip på en forsvarlig måte. Det gjør de fordi de har ansvarsfølelse og samvittighet. Ikke fordi de må. Det fortjener de all mulig heder for. Problemet er at de representerer et miniskult mindretall. 

Denne praksisen ønsker EU å gjøre noe med. Europaparlamentets miljøkomité vedtok sågar å etablere et eget fond for å betale for humanitær og miljøforsvalig resirkulerig av skip. Enten det skjer i Europa eller i Asia. De ville simpelthen forby beaching. Desverre, med fattige syv stemmers overvekt stemte Europaparlamentet i dag, 18. april, ned det revolusjonerende lovforslaget.

Enormt lobbypress

Ikke rart det. For forslaget fra Europaparlamentets miljøkomiteens igangsatte en av de mest offensive lobbykampanjer Europa noen gang har sett: Rederier, havner og mange regjeringer kjempet desperat å komme forslaget til livs ? og drev med en form for krisemaksimering vi i miljøbevegelsen kan se langt etter. Brevet fra International Chamber of Shipping, hvor Norges Rederiforbund er en ledende aktør, levnet liten tvil om hvordan skipsfartsnæringen kjemper for at handlingslammete IMO skal fortsatt kunne blokkere alle former for nyskapende initiativ. 

Global næring = global handlingslammelse

For skipsfarten er en global næring og trenger derfor et globalt regelverk, fremheves det. Altså IMO: FNs sjøfartsorganisasjons konvensjon. IMO har forhandlet frem en egen konvensjon for resirkulering av skip, den såkalte Hong-Kong konvensjonen. Den vil stramme inn kravene til miljø- og sikkerhet, ja. Men den vil ikke gjøre noe med håndtering av avfall ? den viktigste biten og den vil heller ikke tre i kraft før om ti år ? pga helt utdatert internasjonal lovgivingsmekanismer. For IMO drives av de store skipsfartsnasjonene Bahamas, Panama, Liberia, Kina og Russland, fordi stemmevekten er distribuert iht størrelsen på flåten. Det er land med minimal kapasitet til effektiv håndheving av regelverket og langt mindre motivert til å fremme menneskerettigheter, miljørettigheter og beskyttelse av barn og arbeidere. 

Europa i endring 

Men Europa er i endring. Beskyttelse av arbeidere, miljø og klima er langt viktigere for de fleste europeiske land enn å opprettholde to hundre års britisk prinsipp om flaggstatens suverenitet hvor som helst på kloden. Europa er gått fra flaggstat til kyststat.

Dagens avstemning i Europaparlamentet har allikevel styrket IMO-konvensjonen på flere områder fordi EU har strammet den inn på flere områder. Men det gjelder kun for skip under EU/EØS-flagg. Dermed oppstår det insentiv for norske og europeiske rederier å flagge ut skip til åpne registre utenfor EU/EØS ? frem til IMO-konvensjonen trår i kraft en gang i neste tiår.

Skatt eller forsvarlig resirkulering

For å nyte godt av tonnasjeskatt, dvs fritak fra bedriftsbeskatning,  må rederier vise at de oppfyller internasjonale krav til miljø og sikkerhet. De må også øke rekruttering av europeiske sjøfolk og kunne påvise at ringvirkningseffekten for tilstøtende næringer er reell.  Slik skattefritak omfattes av EUs regler for statsstøtte som behandles i disse dager  av Europakommisjonen. Ved å innføre krav om at skip eiet og drevet av rederier basert i EU/EØS-regionen må forholde seg til det nye regelverket for resirkulering av skip vil EU knytte skattefrihet til resirkulering. Ikke dumt. Og antakelig veldig effektivt.  Men motstanden vil bli stor. Garantert. Men rederier i Europa bør forberede seg på at fornuften og de godes krefter snart vil seire.

 

 

 

 

 

 

 

Borten Moes uvirkelige verden

I Aftenposten onsdag 3. april utbroderer olje- og energiminister Ola Borten Moe sin manglende forståelse på hvordan internasjonalt samarbeid fungerer i dag. Hans fornektelse av EUs rolle i Arktis og fremstilling om at EU trenger norsk gass for å gjenvinne konkurransedyktighet er både naiv og farlig for norske langsiktige interesser.

 Borten Moe hevder at EUs miljøkomité, (som ikke eksisterer), fremmet forslag om moratorium mot olje- og gassutvinning i Arktis ? noe han mener bygger på omfattende mangel på kunnskap. Forslaget ble fremmet og vedtatt i Europaparlamentets miljøkomité, men senere nedstemt i plenum i forbindelse med behandling av EUs nye direktiv for offshore sikkerhet. Direktivet inneholder derimot direkte henvisning til de ekstremt sårbare forholdene i Arktis og behovet for egne tiltak, i tråd med Bellonas innspill til debatten i Europaparlamentet. Det er riktig at EU ikke har noen jurisdiksjon i Arktis. Men det er tre utviklingstrekk som ser ut til å ha gått olje- og energiministeren hus forbi:

 1. EU-samarbeidet setter krav til leverandører av tjenester og varer til det indre marked. Krav til kvalitet, sikkerhet og klimagassutslipp for sjøtransport, flytrafikk og petroleumsprodukter er noen eksempler på hvor EU-landene i dag setter betingelser for aktører fra hele verden. Skal skip i Arktis tvinges til å gå på naturgass vil et EU-krav for skip som ankommer havner i EU være mest effektivt. Kina og USA gjør det samme på mange områder og i langt større grad enn EU. De gjør det fordi de har markedsmakt og fordi multilaterale regelverk som den internasjonale havretten og verdens handelsorganisasjon verken fungerer, respekteres eller har den nødvendige håndhevelseskraften som trengs. Det tok tjuefem år å fremforhandle havretten som fortsatt ikke er ratifisert av USA. Det er på dette grunnlaget Bellona setter spørsmålstegn ved regjeringens ensidige fokus på havretten og ønsker en debatt om bruk av andre komplementerende internasjonale fora.

2. Borten Moe tar feil når han hevder at EUs konkurransekraft er avhengig av tilgang på norsk gass fra Arktis. Norsk gass står for en fjerdedel av EU-landenes import. Resten kommer fra upålitelige og ustabile regimer slik konflikten mellom Russland og Ukraina flere ganger har vist. Gass fra Norge og Russland er svært kostbar. Den varierer sterkt i pris, til stor irritasjon og skade for EUs næringsliv og strømkunder. Økt importavhengighet av gass er både økonomisk krisefremmende og politisk uklokt. Bare i 2009 importerte EU-landene olje og gass for 650 milliarder euro tilvarende 5 prosent av EUs bruttonasjonalprodukt, og bidro dermed sterkt til å forverre den økonomiske krisen. 

3. EU-landene er godt i gang med å legge om produksjon og forsyning av energi. Etter målsetningen om 20 prosent reduksjon i klimagasser i 2020, la Europakommisjonen nylig frem forslag om 40 prosent reduksjon innen 2030, med ytterligere ti prosents økning i forbruk av fornybar kraft (som også vil gjøres gjeldende for Norge). Det europeiske råd vedtok allerede i februar 2011 at EU-landene skal avkarboniseres innen 2050. Satsing på utbygging og eksport av norsk fornybarkraft til EU-landene vil derfor være mer lønnsomt for å møte EUs økende behov for ren energi. 

Dette er virkeligheten som Ola Borten Moe og regjeringen må forholde seg til. De bør lære seg å se det europeiske perspektivet ? og ikke bare ut i fra hva som gagner han selv og Norge best nå. Det kan koste oss dyrt i framtiden. 

Nytt EU-lederskap i klimakampen

Sist onsdag gikk startskuddet for Europakommisjonens omfattende konsultasjonsprosess om EUs nye energi- og klimamålsetninger for 2030. Diskusjonen om konkrete utslippsreduksjoner av klimagasser vil få store konsekvenser for vår hjemlige klimapolitikk, for norske energibedrifter og ikke minst konkurranseevnen til norsk industri.

 Bakteppet er FNs målsetning om å begrense temperaturøkningen med to grader innen utgangen av århundret og EUs veikart om å gjøre Europas energiproduksjon karbonfritt innen 2050, dvs 80-95 prosent kutt i klimagassutslippene.

20-20-20 i 2020

I 2007 Europakommisjonen lanserte forrige strategi om å redusere klimagassutslipp med tjue prosent innen 2020, samt øke forbruk av fornybar energi og energieffektivitet like dann. Initiativet ble sett på som EU-samarbeidets viktigste initiativ siden lanseringen av Det indre marked i 1985. Få trodde de skulle lykkes. Nå har fornybarproduksjonen skutt i været og utslippsreduksjonene overoppfylles i mange land. I Tyskland generes over halvparten av elektrisitetsproduksjonen av fornybar kraft ? på dager med vind og sol. Behov for stabiliseringskraft fra kull og gass er ikke lenger en opplest sannhet. Det samme skjer i Danmark. Europa er på god vei til å nå 20 %-målsetningen i 2020. Men mye gjenstår: Kvoteprisen er altfor lav både pga den økonomisk krisen og den vellykkete satsingen på fornybart. Energieffektivisering skuffer fordi den ikke ble juridisk bindende og derfor led av mange lands beslutningsvegring ? deriblant Norge, som ble dømt for manglende gjennomføring to ganger i EFTA-domstolen. Der ligger noe av lærdommen fra forrige runde.

Hvilke mål og virkemidler?

For investorer i energisektoren var 2020 i går. Og 2030 er i morgen. Derfor ønsker Europakommisjonen å  gi et klart signal om hvor EU vil gå. Tindrende klare på å at diskusjonen og forståelsen må forankres lokalt, ønsker Brussel å trekke opp diskusjon og debatt om sentrale målsetninger og virkemidler:

  • Skal målet for reduksjonen av klimagasser være 40 prosent i 2030?
  • Skal forrige rundes virkemidler med konkrete juridisk bindende målsetninger gjentas? Skal andel fornybar kraft økes fra 20 til 30 prosent? Hvor mye vil det bety for vår hjemlige produksjon og forbruk?
  • Hva med innføring av målsetninger for hver enkel industrisektor? Eller enkelte energisektor?
  • Skal målsetningene inndeles i enkeltland eller for EU i helhet? Hvordan skal kull-avhengige Polen og den utslippsintensive tyske industri bidra?

Fra fossil til fornybar kraft

EU-samarbeidet legger opp til en stor og kostbar omstilling av Europas kraft- og industriproduksjon. Spørsmålet er hvordan skal omstillingen finansieres i en tid med økonomisk krise? Og; hvordan kan omstillingen bidra til å trekke Europa ut av krisen?

Skal de fattige landene stimulere til økonomisk vekst går ikke veien om devaluering og store verditap slik Argentina fortsatt sliter med den dag i dag. Derimot går veien via å dreie utgifter fra kjøp av fossilt brensel til å stimulere hjemlig produksjon av fornybar kraft og energieffektivisering. I 2010 gikk ti prosent av Hellas? BNP til import av fossilt brensel.

 Kutt i subsidier

Dette vil fremtvinge to nye sider ved EUs politikk: For det første drastiske kutt i subsidier til fossil energisektor som i dag mottar langt mer enn fornybarsektoren. Den neste Regjerningen bør merke seg at de seks milliardene kroner den deler ut hvert år i dag til oljeleting vil kunne bli en saga blott.

 Kutte ? ikke flytte klimagass

For det andre vil EU etablere nye tiltak for å stimulerer til industriell virksomhet i Europa. Kommisjonen ønsker forslag på tiltak som kan redusere karbonflukt, dvs at industrien flytter til land uten klimatiltak. Hvordan kan en klimatoll fungere i praksis? Og i forhold til gjeldende regelverk i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Etter luftfart signaliserer Kommisjonen at skipsfarten bør med i kvotehandelssystemet.

 Konsekvenser for Norge

EUs forrige klima- og energipakke fikk store konsekvenser for Norge. EU presset regjeringen til å innføre tiltak som øker forbruket av fornybar kraft fra rundt 50 til 67 prosent innen 2020. Regjeringen gjorde alt for å trenere forhandlingene med Kommisjonen foruten å holde EUs innflytelse vår egen energipolitikk skjult.

Forbereder FNs klimaforhandlinger

Til høsten legger Europakommisjonen frem neste steg: En hvitebok med forslag til konkret lovgivning. Da begynner debatten i EUs ministerråd og Europaparlamentet. Planen er å ha den nye politikken ferdig forhandlet og vedtatt innen FNs klimatoppmøte i desember 2015. Det vil gi EU kredibilitet og styrke i forhandlinger med USA og Kina om deltakelse i en ambisiøs global avtale.

 Ny regjering ? ny politikk?

Vår neste regjering bør  bli en støttespiller for EUs ambisiøse klimapolitikk. Det krever ærlighet, ydmykhet og konkret handling. Ikke trenering og trang til selvhevdelse. I praktisk politikk betyr det å legge til rette for økt norsk bidrag til omleggingen fra fossilt til fornybar kraft. Fokus på å koble oss opp på fornybarsatsingen. Ikke å fremme tiltak som forlenger behovet for fossilt brensel og dermed økonomisk nedgang. For i motsetning til Regjeringens utspill om gassens rolle i Europas fremtidige energimiks, legger EU opp til behov for gass i en overgangsperiode. Fornyet satsing på karbonfangst og lagring for europeisk industri og i kombinasjon med bærekraftig biomasse blir helt nødvendig.

Statoils hvite løgner

Regjeringen kan begynne med å sette en stopper for Statoils hvite løgner på flyplassen i EU-hovedstaden Brussel, Zaventem, om at Europas kultur, mat, transport og industri er alle drevet på norsk gass. Sannheten er at vår andel av EUs krisefremmede import av gass bare står for knappe 30 prosent. Resten får Europa av naboland de har strevet et halvt århundrede for å løsrive seg fra: Statoils reklamekampanje gir det gamle ordtaket heller død enn rød ny mening for de fleste europeere.

 

 

Connie go home!

I dag kommer EUs klimakommissær Connie Hedegaard til Oslo. Jeg lurer på hvorfor hun tar seg tid til det. For det er det ingen verdens grunn til. I stedet bør hun besøke kollegaer i Grenada, Fiji og Maldivene - og ta de med til Washington og Beijing. 

Behov for global avtale

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell har invitert EUs klimakommissær Connie Hedegaard som hovedinnleder på seminaret "Ny klimaavtale for en verden i endring". Det er svært viktig at vi får på plass en avtale om kutt av klimagasser som gjelder for både rike og fattige land. Per i dag er det bare EU-landene pluss Norge og Australia som har gått inn for å forlenge løfte om utslippskutt fra 2012 frem til 2020. Det vil si kun 14 % av globale klimagassutslipp. Av de andre landene som var en del av Kyoto-avtalen om kutt i utslipp frem til 2012, har Canada, Japan, New Zealand og Russland alle hoppet av. De gir simpelthen beng. USA var aldri en del av avtalen - heller ikke Kina, som i 2012 gikk forbi USA som verdens største klimaforurenser og Sverige i utslipp per innbygger. 

Gammel og ny suverenitet

Problemet er at Kyoto-avtalen er en FN-avtale, som bygger på det gamle utdaterte prinsippet om suverenitet - at ingen skal kunne bestemme over andre, slik det ble meislet ned i FNs grunnlov etter andre verdenskrig. Dermed kan land hoppe av når de vil.

EU-samarbeidet har tatt konsekvensene av at verden ikke kan komme videre om man tviholder på prinsippet om nasjonal suverenitet.  Den må deles skal man klare å takle felles utfordringer. Det betyr flertallsavgjørelser og rettslige konsekvenser for de som bryter avtalen. Ikke bare kjeft, men mult.

EU som drivkraft

EU-samarbeidet har satt seg som mål å redusere klimagassutslipp med 80-95 % innen 2050. Det vil si at energisektoren skal fullstendig avkarboniseres innen de neste 37 årene. Veien frem til et klimagassfritt Europa diskuteres nå mellom EU-landene for fullt. Vår hjemlige regjering er mest opptatt av at EU-landene skal skifte fra kull til gass for å redusere utslippene. Det er både trist og urealistisk. Trist fordi gass reduserer men ikke eliminerer utslippene. Og urealistisk fordi en slik overgang vil gjøre mange land, som for eksempel Polen, avhengig av å importere russisk gass. Det gir det gamle uttrykket heller død enn rød ny mening.  

Norges rolle

Norges beste bidrag til EU og verden vil være å sørge for at vi foretar hjemlige utslippsreduksjoner - til eksempel for andre - og at vi legger til rette for norsk fornybar strøm som kan bidra til  utfasing av Europas kullkraftverk. Det vil bl.a. si flere kabler til Europa.

Regionenes verden

Nå må EU bygge politiske allianser som kan utøve press på Washington og Beijing. Og Connie Hedegaard kan gamet.  Under de forrige FN-forhandlingene dannet hun strategisk allianse med de små øy-statene - som i FN-sammenheng nyter stor anseelse. Kina rørte på seg og USA ble isolert og risikerte å bli stående igjen som svarteper. Dermed kom alle frem til forhandlingsbordet.

Skal vi ha mulighet til å oppnå enighet om en global avtale i 2015 er det derfor helt andre steder Connie Hedegaard burde reise til og helt andre mennesker hun burde snakke med.

 

Regjeringen bør betale EUs budsjettkutt og be om norsk EU-kommissær

- Fredag møter statsminister Jens Stoltenberg Presidenenten for EUs Råd, Herman Van Rumpuy og Presidenten i Europakommisjonen José Manuel Barroso:  En glimrende anledning for å tilby norsk hjelp - og foreslå en norsk kommissær for EUs indre marked.

Idag betaler ikke Norge én eneste krone for å delta i EUs indre marked.  Det er urettferdig for et land som tjener mest på at andre landene går sammen for å skape et stort marked.

Mens Sverige betaler 32 milliareder svenske kroner i året i EU-kontingrnt, betaler Norge ca 2, 6 milliarder kroner per år som bidrag til sosial og økonomisk utjevning til de fattigste landene, spesielt i Sentral- og Øst-Europa. Det er de såkalte EØS-pengene.

I tillegg betaler vi en milliard kroner til programmer hvor vi får det meste igjen. Men Norge betaler ikke én eneste krone for hverken å delta i eller administrere EUs indre marked.  Det er urettferdig. Fordi Norge, på grunn av vår åpne og eksportrettede økonomi, tjener mer på EUs indre marked enn de aller fleste EU-landene selv. 

Norsk kommissær for Det indre marked
Bare i de fem første månedene i 2010 eksporterte vi for tre hundrede milliarder kroner til EU. Intet annet land i verden har større handelsoverskudd med EU enn Norge.

Forhandlingene om de nye EØS-pengene starter i løpet av 2013. De vil bli hardere enn noen gang ? ikke bare fordi vi er rikere, men fordi EU er blitt større og samarbeidet dypere. Siden EU-landene og Norge sist forhandlet om EFTA-landenes bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa har det skjedd veldig mye. Lisboatraktaten som har fordypet samarbeidet mellomEU-landene har trådd i kraft, og enda et nytt land er blit medlem: Kroatia som blir formelt tatt opp den 1. juli i år. Forhandlingene om norsk bidrag blir derfor mye hardere enn tidligere.

Om Stoltenberg er smart og taktisk kan han i det minste varsle at Norge vil betale én ekstra milliard euro for å opprettholde budsjettet for EU-institusjonene. Da kunne han også spurt om å få norsk kommissær for Det indre marked. Det vil være helt i tråd med EØS-avtalen fordi Kommisjonen 

Endelig enighet
Den 8. Februar,  etter en lang natt og to dagers intense forhandlinger, kom EU-landenes toppledere endelig frem til enighet om budsjettet for perioden 2014 til 2020. Knallharde krangling under forrige toppmøte like før jul gav små håp. Men i tro EU-stil, der man er vandt til kjekling og utskjelling før man roer gemyttene, kom statsoverhodene frem til et historisk vedtak:

For første gang i EUs historie, er det totale budsjettet redusert. Kuttene er på 90 milliarder euro fra den inneværende perioden. Det totale budsjettet er på 960 milliarder euro ? nøyaktig én prosent av EU-landenes samlede BNP. 

Reduksjon i jordbruksstøtten ? økning til ungdom, forskning og klima

 

?      Jordbruksstøtten er nå redusert til 39 prosent av budsjettet. Det er et enormt steg fra 60 prosent for bare ti år siden.

 

?      Regionalstøtten ? som går til sosial og økonomisk utjevning - er redusert til 34 prosent av budsjettet.

 

?      Seks milliarder euro er satt av til å sette unge i jobb

 

?      Tjue prosent av hele EUs budsjett skal brukes til tiltak som bekjemper klimaendringer

 

?      Økning også til det populære utvekslingsprogrammet for universiteter; ?Erasmus?, og til EUs forskningsprogram ?Horizon 2020?.

 

Rabatt til alle
Dårlig økonomi med store budsjettkutt i de fleste EU-landene førte til et stort press for reel nedgang ? slik at alle statslederne kunne reise hjem å annonsere ?sin seier? ? slik Cameron gjorde i sin twit: Today we agreed the first ever cut in the EU budget and the British rebate is safe. This is a great deal for Britain.

Lignende deklarasjoner kom både Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt og Danmarks Helle Thorning-Schmidt.

 Sveriges nye EU-kontingent utgjør 32 milliarder svenske kroner per år. Men svenskene får igjen om lag halvparten i form av støtte til infrastruktur som veier, jernbane og bredbånd, men også turistvirksomhet og jordbrukssubsidier,  for å nevne noe. 

Omkamp
Europaparlamentets president Martin Schultz har varslet omkamp i de neste månedene ? fordi EUs budsjett må oppnå flertall i Europaparlamentets 752 medlemmer, før det blir endelig. Reduksjonen på én milliard euro for EU-institusjonene er noe Parlamentet vil ha vanskelig for å svelge. Her kan Norge komme EU-institusjonene til unnretning og benytte anledningen om å be om politisk støtte til forslaget om Norsk kommissær.